Gi donasjon

Har artiklene vært til hjelp? Ønsker du å gi en oppmuntring og takk, kan du gjøre det via denne knappen:
____________________
Kontakt

Forstå deg selv: Homeostase - del 1

Fryser du? Er du tørst? Må du på do? I såfall har diverse kontrollmekanismer i kroppen din sagt i fra om at noe er i ubalanse. Nervesystemet sørger for at du må foreta deg de nødvendige operasjoner for å opprettholde balansen. Du tar på deg ei jakke, drikker et glass vann, eller tar en tur på potta. Oppdrag utført! Men du hadde egentlig ikke noe valg. Det å opprettholde balanse i kroppen er nemlig den aller mest grunnleggende formen for motivasjon.

En kjennskap til kroppens prosesser er smart hvis du ønsker å utvikle deg. Jo mer du vet om deg selv, jo lettere vil du ha for å finne dine svakheter og jobbe med de. Dette gjelder ikke bare på det mentale plan, men også på det fysiske plan. Kropp og sinn går hånd i hånd, og en helhetlig forståelse er utrolig viktig.

Jeg regner med du av og til tenker på helsen din. Mennesket generelt har siden tidenes morgen vært opptatt av å være friskt. En frisk person blir ansett som mer lykkelig og mer verdifull enn en syk person. Han kan dessuten jobbe mer og skape mer verdi, for på den måten å gi av seg selv og bidra til at enda flere har det bra. Dette er viktig i et samfunn.

Kort historikk

“Et konstant indre miljø er en forutsetning for et fritt og uavhengig liv”

-Claude Bernard

Det å kunne helbrede sykdom har vært av interesse like lenge som menneskets historie har eksistert. Begrepet homeostase er i utgangspunktet hentet fra fysiologien, men kan spores tilbake til antikkens filosofer og Hippokrates’ antakelser om de fire essensielle kroppsvæskene (sort og gul galle, slim og blod). Sykdom ble antatt å oppstå ved en ubalanse mellom disse fire kroppsvæskene.

På midten av 1800-tallet publiserte den franske fysiologen Claude Bernard sine idéer omkring det han kalte «milieu intérieur». Teorien gikk ut på at cellene i kroppen er avhengige av et stabilt indre miljø for at de skal kunne fungere optimalt og ikke dø. Miljøet han snakket om er selve væsken som omgir cellene, kjent som ekstracellulær væske (ECV). Dette er f.eks. blod, lymfe og plasma.

Foruten å måtte befinne seg på et konstant nivå av volum og trykk, må den ekstracellulære væsken ha konstant temperatur, konstant innhold av mineraler (f.eks. salt), konstant innhold av vann og en stabil ph-verdi. Væsken må også kunne tilføre cellene nødvendig energi, og transportere avfallstoffer vekk fra cellene. Det må rett og slett være en balanse på alle nivåer av ECV for at cellene skal kunne fungere optimalt.

Claude Bernard hevdet så fint at «et konstant indre miljø er en forutsetning for et fritt og uavhengig liv». Han hadde imidlertid problemer med å forklare hvordan kroppens systemer klarte å opprettholde dette.

Walter B. Cannon (1871–1945)

Forklaringen skulle komme noen år senere, og i 1926 introduserte den amerikanske fysiologen Walter Bradford Cannon begrepet homeostase (likevekt). I sin bok «The wisdom of the body» som han ga ut i 1932, forklarte han hvordan menneskekroppen er en selvregulerende mekanisme styrt av et feedbacksystem.

Homeostase er blitt akseptert som en lære om kroppens fysiologiske prosesser, og er betegnelsen på den indre likevekten som er nødvendig for at cellene i kroppen skal fungere optimalt.

Walter B. Cannon kom med en løsning på hvordan kroppen klarer å opprettholde det viktige stabile indre miljøet, til tross for at det befinner seg i et ytre miljø som stadig er i forandring. I det ytre miljøet er det spesielt temperaturen som er varierende, men også andre miljøvariasjoner som lys, tilgang på mat og forurensning.

Likevekten blir opprettholdt gjennom et samarbeid mellom de forskjellige cellene, det vil si kroppens organer.

Kroppen og cellene

Cellen

En forutsetning for at organisk liv kan eksistere er celler. Kroppen din er bygget opp av ca. 1 billiard av dem. En celle er i seg selv en selvstendig pustende enhet med bestemte egenskaper. Den er avhengig av tilførsel av energi, den kan reprodusere seg selv og den har spesialiserte oppgaver. I et filosofisk perspektiv kan en celle betraktes som et mikroindivid i sitt eget miljø -kroppen, akkurat som at et menneske er et individ i sitt miljø.

Cellens ytterste membran (plasmamembranen) er som en slags hud som holder på plass cellens indre organer (organeller). Sentralt i cellen finnes cellekjernen. Den inneholder arvestoffene (genene) som bestemmer hvilke egenskaper cellene får. En celle har på denne måten evnen til å lagre informasjon som den overfører fra generasjon til generasjon. (Tankekors: Kan en celle lære? Kan den lagre ny informasjon? Har den noe som kan betraktes som hukommelse? Noen mener faktisk det.)

En celle er bygget opp av proteiner. Den bruker mesteparten av energien den får (glukose) til å danne protein. Byggesteinen i protein er aminosyrer, som gjennom fordøyelsen blir spaltet fra maten vi spiser. Cellen bruker protein for å vokse i størrelse (vips! du har fått større muskel), eller for å formere seg (vips! Du har fått ny hud etter såret du pådro deg).

Cellene er veldig sårbare for forandring, og en ubalanse i den ekstracellulære væsken vil føre til at de ikke fungerer optimalt. Dette vil etterhvert gi seg utslag i sykdom og i værste fall døden (les om mørketid og naturlige reaksjoner).

Kroppens anatomi og fysiologi er på bakgrunn av dette konstruert for å sikre et best mulig indre miljø, i forhold til det ytre miljøet det opererer i. Slektskapet til Darwins utviklingslære er som du kanskje skjønner, svært tilstede. Det handler om tilpasning og overlevelse.

Kroppen

Denne krabaten er avhengig av et stabilt indre miljø for å utvikle seg normalt.

I de ni første månedene etter unnfangelse, er cellene sikret et optimalt miljø i morens livmor. Etter ni måneder er embryoet for stort og det må greie seg selv. Da er det på tide å ta farvel med det stabile miljøet i livmoren og celleklumpen fødes. En ny kropp ser dagens lys!

Hvis kroppen skal kunne eksistere uavhengig av livmoren, trenger den flere organsystemer. Cellene har derfor hastverk. I løpet av ni måneder jobber de som piskede byggningsarbeidere, og bygger et halvferdig byggverk bestående av:

  • Bindevevssystemet (bl.a. skjelettet og huden)
  • Nervesystemet
  • Det endokrine system (hormonproduksjon)
  • Muskler
  • Fordøyelsessystemet
  • Lymfesystemet (bl.a. immunforsvar)
  • Sirkulasjonssystemet (blodomløp)
  • Respirasjonssystemet
  • Forplantningssytemet

Alt er forseglet med hud, et organ som i tillegg til å fungere som en effektiv beskyttelse, spiller en viktig rolle for regulering av kroppens temperatur. Kroppen er også utstyrt med et sanseapparat, som er organsystemenes (eller kroppens) forbindelse til det eksterne miljøet og som gjør det mulig å orientere seg.

Alle organsystemene deltar på dugnad for å opprettholde homeostatisk likevekt, og systemene kommuniserer med hverandre. Nervesystemet, og til dels det endokrine system, sørger for at kommunikasjonen blir så effektiv som mulig, med sentralnervesystemet (hjernen og ryggmargen) som øverstkommanderende sjef.

På denne måten blir kroppens organer til en helhetlig enhet skapt for ett formål: Å opprettholde balanse i det indre miljøet slik at cellene (kroppen) kan overleve i et ytre miljø (f.eks. jungelen). En ubalanse eller sykdom i ett av organsystemene, vil ha en innvirkning på resten av systemene og for kroppen som helhet.

Siden kroppen bare er halvferdig når den fødes, har miljøet den vokser opp i en særdeles avgjørende betydning for videre utvikling. Miljøet utenfor livmoren må ivareta den nye kroppens behov på alle plan, fysisk som psykisk. Det må sørge for å opprettholde den homeostatiske likevekten.

Kroppen er ikke ferdig bygd før etter ca 20 år, og de homeostatiske prosessene vil ha mye å si for hvordan byggverket blir. Hvis den homeostatiske likevekten blir mye forstyrret, vil kroppen få varige skader og kanskje aldri bli ferdig utbygd. Kroppen har som en overlevelsesstrategi heldigvis evnen til å tilpasse seg, og den kan justere den homeostatiske likevekten i takt med forandringer i omgivelsene. Det er dette som kalles «survival of the fittest», og de (enkeltindividet eller hele arten) som ikke klarer å tilpasse seg miljøendringer vil etter hvert dø ut.

I noen artikler fremover skal jeg la temaet være balanse. Balanse er, etter min mening, et universelt prinsipp som gjelder på alle nivåer i universet. Det er den tilstanden ALT egentlig jobber i mot, og som er nøkkelen til fred og lykke i enkeltmennesket og verden forøvrig.

I serien om balanse:

Leave a Reply

 

 

 

You can use these HTML tags

<a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <s> <strike> <strong>