Manipulerende mennesker, del 1: Kjennetegn
Har du noen gang møtt en person som på en eller annen måte har fått deg til å tvile på deg selv uten at du kan forklare hvorfor? Kjenner du noen som på finurlig vis klarer å sette deg i en dårlig stemning, selv om vedkommende tilsynelatende er morsom og positiv? Har du av og til vært utsatt for en som har fått frem dårlige følelser i deg, og fått selvtilliten din til å synke? Da har du antakeligvis vært i kontakt med et manipulerende menneske.
Det å oppdage manipulerende mennesker i tide vil spare deg for mye unødig lidelse. I denne serien på tre deler vil du få et innblikk i hva et manipulerende menneske er, hvordan de går frem og hvordan du best kan forsvare deg når du blir utsatt for en manipulator.
Du omgir deg med andre mennesker hele tiden. I venneflokken, på skolen, på jobben, i familien, på fest, ja kort og godt i mange sosiale sammenheng.
Enkelte skiller seg ut. De skiller seg ut fordi de har en særegen måte å behandle og omgås andre mennesker på. De skiller seg ut fordi de får deg til å føle deg mindre når du er sammen med dem. De skiller seg ut fordi de har et umettelig behov for å være den som er best. De skiller seg ut fordi de er manipulerende mennesker.
Manipulerende mennesker
Det er ulike grader av manipulerende mennesker. I enden av skalaen finner vi de med en personlighetsforstyrrelse som kalles antisosial atferd. Dette er psykisk ustabile personer og går ofte under betegnelsen psykopater. Slike er virkelig i stand til å ødelegge livet for andre.
Den typen manipulerende mennesker det imidlertid handler om her, er de du møter i hverdagen. De som fungerer godt sosialt og som fremstår som helt normale. Ja de kan faktisk være utrolig hyggelige og imøtekommende, positive og blide. Allikevel har de en skjult agenda: Å vinne over andre.
En fellesnevner for manipulerende mennesker er behovet for å føle seg bedre enn andre. For å være nogenlunde lykkelige er de avhengige av å være i en bedre posisjon enn de rundt seg, og de ønsker å hindre at andres selvbilde overstiger deres eget. Til hjelp benytter de flere fremgangsmåter som går ut på å manipulere omgivelsene. De forsøker hele tiden å oppnå fordeler, og relasjoner blir ofte skapt kun for dette formålet.
Kjennetegn på manipulerende mennesker er at de ofte er redde for å ta ansvar. De liker ikke at andre skal bedømme det de har gjort. De tar kun ansvar hvis de med ett hundre prosent sikkerhet vet at de kan vise til gode resultater. Da får de jo også anerkjennelse. Hvis de blir usikre, blir de fort aggressive. De tåler lite motgang, er selvopptatte og er sjelden oppriktig interessert i andre mennesker.
De har svart belte i å skape en følelse av usikkerhet i andre. De oppfører seg på en måte og sier forskjellige ting som får andre ut av «balanse». Ved å spille på andres psykologiske forsvar setter de andre i en forsvarsposisjon.
Drivkraften i manipulerende mennesker: Aggresjon
Drivkraften i manipulerende mennesker er en spesiell type aggresjon som kalles skjult aggresjon. Aggresjon er en grunnleggende drivkraft i oss mennesker som hjelper oss når vi jobber for å oppnå et mål. Aggresjon er en viktig faktor i vår evne til å overleve.
Aggresjon har forskjellige uttrykksformer. En type vi alle kjenner, er den åpenlyse aggresjonen. Vold, trusler, sinte utrykk, høylytt banning og kranglete atferd havner alle under kategorien åpenlys aggresjon. Denne typen aggresjon oppstår når noen åpenlyst kjemper for sitt mål, og de nøler ikke med å ta i bruk aggressiv atferd for å vinne. Det er denne typen atferd vi oftest forbinder med aggresjon. Ekstreme tilfeller av åpenlys aggresjon ender med drap eller voldtekt.
En annen type aggresjon kalles passiv aggresjon. En passiv-aggressiv person ønsker å oppnå et mål med en passiv handling. Eksempler: den ene parten i et ekteskap som nekter å snakke med den andre parten etter en krangel, for på den måten «vinne» krangelen. Kollegaen som nekter å samarbeide før hun/han har fått oppfylt sine krav. Sultestreikere som ikke vil spise før de har fått oppfylt sine ønsker. Vennene som fryser ut en fra venneflokken og nekter å snakke med vedkommende.
En tredje type aggresjon er kanalisert aggresjon. En som har mye aggresjon innabords, kan få utløp for den ved å holde på med ulike aktiviteter. Sportsutøvere, militær og business-folk er eksempler på folk som klarer å kanalisere aggresjonen til en sosialt akseptért handling. Målet med å vinne er åpenbar, men blir gjerne premiert av omgivelsene.
En fjerde type aggresjon er skjult aggresjon. Den er vanskelig å oppdage, nettopp fordi den er skjult. Den kan lett forveksles med passiv aggresjon, men den skjult aggressive personen er ikke passiv. Den skjult aggressive personen er faktisk ganske aktiv i sine handlinger for å oppnå sine sine mål. Det er i denne kategorien aggresjonen til manipulerende mennesker havner.
Manipulerende mennesker er i besittelse av mye aggresjon, men de har lært seg å skjule den. De har i tillegg lært seg hvordan de skal få utløp for aggresjonen ved å manipulere omgivelsene. De har funnet frem til finurlige metoder for å nå målet: å sette seg selv i en bedre posisjon.
Bakgrunn
Hvis vi ser på oppveksten til skjult aggressive mennesker, finner vi ofte personer som føler de har kjempet hele livet. De har møtt mye motstand fra omgivelsene, men samtidig har de blitt oppdratt til å skjule sin aggressivitet når de har vært sinte. De har derfor utviklet evnen til å manipulere omgivelsen når de ønsket å oppnå noe og få utløp for aggresjonen.
Funn tyder også på at foreldrene til manipulative personer har satt ustabile grenser, og de har gitt en forvirrende oppdragelse.
På grunn av at de har kjempet mot omgivelsene hele livet, har manipulerende mennesker blitt svært opptatt av å vinne over andre mennesker. Veldig ofte har manipulerende mennesker et lavt eller fordreid selvbilde. Dette forsterker trangen til å «jekke ned» andres selvbilde, slik at de selv fremstår som bedre. Manipulerende personer har en tendens til å «hate» autoritetspersoner, som naturlig nok befinner seg høyere på rangstigen.
Dersom manipulerende mennesker får en følelse av å være underlegne, ser de på seg selv som ultimate tapere. Dette ønsker de selvfølgelig å unngå for en hver pris. Utad kan manipulerende mennesker fremstå som sjarmerende, selvsikre og positive. De lyver ofte om seg selv for å opprettholde fasaden, og vil til det ytterste forsøke å unngå og bli oppfattet som en taper. Hvis det fremmer målet med å vinne, kan de imidlertid fremstille seg selv som et offer. De tar på seg offerrollen for å få medfølelse og sympati fra andre, men bare som et middel for å nå målet.
Innvendig kjemper de hele tiden en kamp mot omgivelsene. Opp gjennom årene har de lært seg hvem som er mottakelige for manipulering, og de har blitt eksperter til å lese andre mennesker. De har blitt suverene til å se svakhetene i, og trenge gjennom andres psykologiske forsvar.
Psykologisk forsvar
Når du blir utsatt for et manipulerende menneske, er den personen faktisk aggressiv mot deg. Det skumle er at aggresjonen er skjult. De manipulerende metodene blir brukt så finurlig og utspekulert at de kan være svært vanskelig å oppdage. Evnen til å manipulere er godt utviklet, og manipulatoren klarer på en eller annen måte å omgå din innebygde «radar». Oppdager du ikke manipuleringen i tide, risikerer du tilslutt å bli et offer.
Når du har vært i sammen med et manipulerende menneske har du kanskje hatt følelsen av at det er noe som er i ferd med å skje, men du klarer ikke helt å sette fingeren på det. Ubevisst oppfatter du imidlertid at du blir utsatt for et aggressivt angrep. Ubevisst mobiliserer du derfor ditt psykologiske forsvar.
Vi har alle et psykologisk forsvar som hjelper oss i vår hverdag. Tradisjonelt kalles dette for forsvarsmekanismer, og de er en del av det som i psykologien kalles for egofunksjoner. Forsvarsmekanismenes formål er å hindre angst og skyldfølelse, beskytte vårt ego og opprettholde vårt selvbilde.
Det psykologiske forsvaret er en mekanisme som iverksettes når vi blir utsatt for et angrep på vårt ego. F.eks. når noen kaller oss stygge ting. Det skal hindre at vi blir såret og lei oss, eller føle skyld.
Folk med et godt selvbilde har et velutviklet psykologisk forsvar. De klarer lett å opprettholde sitt gode selvbilde selv om de blir utsatt for angrep. Selvironi, evnen til kjapt å gå til motangrep eller ignorering er eksempler på psykologisk forsvar. Manipulerende mennesker har sjelden innvirkning på de med et godt selvbilde.
Problemet er at det er mange som ikke har så godt selvbilde. Mange blir utsatt for psykologiske angrep, uten evne til å forsvare seg på en god måte. Jo lavere selvbildet er, jo dårligere er evnen til å forsvare seg. Det psykologiske forsvaret vil også være avhengig av dagsformen. Er du sliten en dag, vil ditt psykologiske forsvar være dårligere. De som har et veldig lavt selvbilde vil alltid være i forsvarsposisjon, og de blir lett et offer. Hos et offer er bildet de har av seg selv totalt avhengig av hvordan de blir behandlet av omgivelsene. Blir de behandlet bra, er selvbildet bra. Blir de behandlet dårlig, vil selvbildet også være dårlig. Selvbildet kommer ikke lenger innenfra. (Hvem vi omgir oss med har veldig mye å si. Mer om dette i denne artikkelen).
Ved hjelp av sine evner til å lese andre mennesker, vil manipulerende mennesker hele tiden forsøke å passere ditt psykologiske forsvar for å vinne over deg. De retter sin skjulte aggresjon mot deg. Til dette har de utviklet en rekke verktøy og taktikker.
Manipulerende mennesker, del 2: Taktikk og metode.
Manipulerende mennesker, del 3: Hvordan forsvare seg.
54 kommentarer til «Manipulerende mennesker, del 1: Kjennetegn»
Denne siden her minner veldig mye om min eks som var både manipulerende og kontrollerende, men ikke bare han. Av en eller annen grunn tenker jeg på faren min og reaksjonene til omgivelsene rundt han som mine opplevelser til han og andres opplevelser til han som om han bare var snill og grei. Det verste var jo at mamma var sammen med han og visste hvordan han var, men da jeg fant ut at eksen min var manipulerende og kontrollerende og slo opp, trodde hun ikke på meg for han var jo bare snill og grei mens jeg bare var ikke til å holde ut med…
Hei Stig.
Artiklene om Manipulerende mennesker er veldig godt skrevet. Takk for det.
Jeg savnet, fordi nettopp dette er beskrivende for min situasjon, Manipulasjon av fag- og myndighets personer e.a. i anledning samlivsbrudd og barnefordelingssaker. Det kan sikkert tenkes andre situasjoner der det er nærliggende å forsøke å manipulere fag- og myndighetspersoner?
Kan du skrive et avsnitt til, om dette?
Svar til utbrent: Har vært i en litt lignenende situasjon. Han her virker meget sykelig sjalu, og det er nok kanskje både via venner og via at han gjerne har lagt inn noe på mobilen din som gjør at han vet hvor mobilen din til enhver tid befinner seg. Og den er gjerne med deg, altså vet han hvor du befinner deg. Mitt råd er at du har prøvd å snakke med han å løse problemet, det gikk ikke. Du prøvde å få noen fine ord da du trengte det, men det fikk du ikke. Jeg tror han vil gjøre deg mer deppa på sikt. Han kjefter sikkert mye på deg, men han er jo sammen med deg. Hvis du virkelig er så forferdelig som han sier, hvorfor er han sammen med deg da? Jeg var sammen med en som drev på litt på samme måte i 8 år, og følte at det var vanskelig å komme seg ut av forholdet. Du er sikkert glad i han, men du kan ikke redde han fra hans følelser. Du kan selvfølgelig være grei og ønske han det beste, men ikke når ikke han behandler seg som dritt. Forlat han hvis han gjør deg mer trist enn lykkelig og det har vart lenge. Du vil gjerne ha skyldfølelse i begynnelsen (han vil gjerne prøve å gi deg skyldfølelse også), hvis du firlater han. Du kan også oppleve kjærlighetssorg, fordi den kjæresten du trodde han var, var han ikke, og sørge over tapet av kjæresten som egentlig aldri eksisterte. Eller han eksisterer jo, men hadde ikke den koselige personligheten, som du trodde, så den kjæresten du ville ha, har egentlig ikke eksistert. Jeg syntes det var vanskelig når jeg gikk ifra han som behandlet meg litt slik, vi hadde jo vært sammen i åtte år. Egentlig var jeg så svak at jeg ikke klarte gå ifra ham, men han merket at noe var gale, og spurte om jeg var forelsket i han, og da ble det til at jeg måtte innrømme at jeg var glad i han, men ikke forelsket. Så dumpet han meg, siden jeg ikke var forelsket i han. Fikk meldinger om at jeg var både, isdronning, hore og diverse. Har også fått meldinger der han sier han savner og elsker meg fortsatt. Så det er både drittslenging og desperate medinger der han vil jeg skal komme tilbake (ikke i samme melding, men alt etter hvilket humør han er i)til han.
Kjenner meg igjen i dette. Jeg syntes veldig syns på alle som blir utsatt for manipulering av et annet menneske, i den grad at det påvirker selvbildet på en dårlig måte for den som er offeret til manipulatoren. Husk at det er manipulatoren som er den svake, de må stjele litt av din lykke for å føle seg bedre. De har gjerne all slags unnskyldinger, og sier at du tar feil, det er noe gale med deg. Har du en svakhet (f.eks du drakk litt mye før, eller har hatt en dårlig psykisk periode enten nå eller tidligere) og de vet om dette, er dette noe de gjerne utnytter. De sier gjerne at du er den alkoholiserte eller du er den sinnsyke personen veldig ofte. Syntes synd på hun som ble kalt for snylter av den hun er sammen med, fordi hun var hjemme med deres baby, mens han jobbet. Det er jo hans baby og. Husk at selv om han teknisk sett kom med pengene en stund, så tok du vare på babyen og var ikke hjemme fordi du var lat.Han snylter jo på ditt slevbilde, med at han drar deg ned med å gi deg skyldfølelse for noe du ikke burde ha skyldfølelse for. Jeg har en slektning jeg bor med, og jeg føler at jeg veldig ofte har blitt manipulert av henne. Kjæresten min som sliter med angst, gjorde mye som hun sa og fant seg i mye teit oppførsel fra hennes side uten å klage til henne, men hun var ikke noe særlig grei tilbake. Han følte seg dårlig behandlet, men sa ingenting til henne, og jeg fikk ikke lov av han å si noe. Jeg sa det var psykisk usunt å bli tråkket på, uten å si at det finner man seg ikke i. Nå driver han å tenker på å ta livet sitt, og har nylig hatt et slags selv-mordsforsøk. Det vil han hang seg, men fikk panikk og hadde en kniv tilgjengelig på forhånd. Jeg tolker det som at han egentlig ikke vil dø, men er veldig fortvilet og at det var en måte å gi utrykk på fortvilelsen på. Jeg har gjennomskuet slektningen min nå etterhvert, at hun manipulerer. Hun er bipolar (manisk-depressiv), det har hun diagnose fra leger på. Jeg har tidligere slitt med litt misbruk av stoffer, og blir jeg noe særlig opprørt eller reagerer på den urettferdige behandlingen, er jeg enten helt ustabil eller ruset i følge henne. Hun klager alltid over forskjellige plager som jeg føler hun overdramatiserer, og ringte 113 ganske nylig fordi hun hadde litt elveblest på overleppen og ellers på kroppen, selv om hun har vært hos lege før med hudproblemet. Da måtte jeg og kjæresten handle for henne, og gå flere ganger på butikken kun for henne. Da hun var og handlet i dagligvare ti meter fra et apotek, hadde kjæresten tannpine, og jeg spurte om hun kunne legge ut for en corsodyl (anti-bakteriell tannskylleveske) måtte jeg krangle meg til at hun gadd. Hun sa hvis hun ikke fikk ta med seg handlevognen på apoteket så nektet hun å gå inn der med bare posene, for det var tungt (vi har handlet kjempetungt for henne). Ellers måtte vi gått i ca 20 minutter til apoteket, hvis hun ikke gadd. Da hun kom hjem, sa jeg høflig»: Takk, for at du orket å handle munnskyllevesken.» Responsen var: «Ja, det får da være måte på service». Hun roter ofte vekk ting. Og da er det alltid jeg som har tatt det (hvis kjæresten er der er det vi som har tatt det). Slik har det vært siden jeg var liten, med banning og skriking som høres helt sinnsyk ut. Da jeg var liten var jeg redd henne for hun kunne slå meg litt og lugge meg, mens hun hylte og skrek. Nå blir jeg sjelden slått lenger, men det er nok fordi min mor vet at rører hun meg, så tar jeg igjen. Man må ha lov å forsvare seg selv. Jeg har havnet i en uheldig situasjon der jeg bor hos henne, selv om jeg er voksen. Jeg prøver å skaffe meg egen leilighet, da er hun alltid negativ, men samtidig klager hun alltid over at jeg bor her. Nå har hun gått så langt som å true med å kaste meg ut, hvis ikke jeg gjør som hun sier. Jeg har gjennomskuet henne, og dette er vel det siste hun kan bruke som pressmiddel. Hva mener dere, er ikke dette manipulasjon? Og husk at den som manipulerer ofte sliter selv, det virker kanskje ikke slik, men de skjuler det så godt de kan. Slektningen min har blitt behandlet dårlig, og fått ris i sin barndom (da det var lov i gamle dager). Men jeg blir selv deppa av all denne kritikken og manipulasjonen, og har ikke styrke nok til å alltid støtte henne. Noen som har noen råd i denne situsjonen eller synspunkter så er jeg interessert i tilbakemelding.
Jeg er en 53 år gammel kvinne som er iferd med å byte med min egen søster for å skjerme mine barnebarn. Både min mann og jeg opplever det som ubehagelig å være alene med min søster og hennes kone. Jeg er svært sterk psykisk , men etter 16 år med det jeg opplever som trakassering – usynliggjøring: snakker om meg / analyserer meg segimellom mens jeg er til stede, himler med øynene , veksler megetsigende blikk, negative karakteristikker, freser nei når jeg foreslår noe, kaldt kritisk for å nevne noen taktikker,(vi ses 2-3ganger i året varighet en uke) har jeg begynt en prosess hvor jeg ber søstera mi om å forsøke å si hva hun føleri stedet for å være så kritisk. hun har med god hjelp av sin kone manøvrere seg inn i en rolle hvor det forventes at alle skal tenke først og frem på henne. Jeg har ikke hatt en god stund med søstera mi på mange år og savner det. Alle følelser blir formidlet
via hennes kone eller til og med via hennes kone til min mann og da handler det selvfølgelig at jeg har sagt eller gjort noe som hun blir lei seg for.
Vi har vokst opp med en passiv aggressiv mor og har selvfølgelig samme tendenser. Jeg har vært utrolig heldig- en kjærlig mann, en vakker og sterk datter som jeg elsker en flott svigersønn og barnebarn som jeg forguder. Jeg er svært redd for at de to damer skal volde skade mot mine barnebarn. De har allerede bygynt å kritisere den eldste på 3 år for at hun er bortskjemt og uforskammet. Taktikken er å passe på at de har en person for seg selv og at ingen hører eller ser
Og så gå aggressivt ut med kritikk eller snakke om henne i negative vendinger mens hun hører på.
Jeg vurderer å koble svigerinna mi helt ut. Jeg vurderer også å fortelle dattera mi om hva som potensielt kan skje hvis de har henne for seg selv. Dette er selvfølgelig illojalt men jeg føler det er riktig løsning. Hva gjør jeg?
Svar til utbrent!
Det er mange særegne kjennetegn i det du har opplevd! Det er meget viktig å se alvoret ved selv å bli nedbrutt av det menneske som er destruktivt. Destruktive forhold som dette, finner ingen løsning i særlig positiv retning og det er smart å søke nødvendig hjelp og støtte for å komme ut av en livssituasjon som for deg er destruktiv!
Jeg ønsker deg lykke til og håper det beste for deg!
VH Olav
Hei
Må si jeg kjenner igjen endel fakter på min samboer.
Når vi ble sammen var alt helt himmelsk og guddommelig.
Var ingenting i hele verden som var så god, oppmerksom, kjærlig, følsom og imøtekommende som han var mot meg.
Men så kom hverdagen….
Plutselig oppdaget jeg stadig løyner om hvem han pratet med via nett osv… Veldig ofte føler jeg meg overvåket og fanget. Tlf min er alltid gått igjennom, og helt ut av det blå kan han bjeffe på meg for samtaler ang bil med brutter. Han vet hvor og når jeg er plasser 24/7, han sier det er pga han har venner overalt. Men sannheten som jeg tror det er , find my iPhone appen.
Jeg har etter tid å stunder mått innse at lovnader tror jeg ikke på før jeg ser de fysisk, da jeg enda venter på ting som skulle ha blitt gjort…
Jeg fikk en skikkelig knekk , taklet verken jobb, sosialt liv og jeg gikk med flere løsninger på å forlate denne verden enn å bli. Men sta som jeg er nektet jeg la meg knekke helt. Jeg ble prioritert sist, ventet hele dager, uker, mnd’r for å bli hørt og sett av han. Og når jeg trang han som mest, å endelig hadde litt tid ved sengekanten fisker jeg litt etter komplimanger og mimrer om den gode tida. Det jeg blir møtt med når jeg er fullstendig på bunn og han vet det er:» hva er det du driv med? »
Jeg svarer som sant er at jeg fisker litt siden jeg da aldri ser den kjærsten jeg falt for og lurte på hva som hadde skjedd.
Han svarer:»det kan bli litt mye!!»
Mulig jeg er blond, dum og naiv. Men jeg følte at jeg hadde truffet den rette. Å føler meg fanget når jeg blir overvåket. Spilt på samvittigheta mi for å få det som han vil psykisk, fysisk og materielt. Jugd for ang det meste egentlig når jeg spør om ting jeg allerede vet svaret på. Løfter jeg aldri ser noe til. Når han skal noe skal det skje med en gang, når jeg skal noe må jeg slappe av… Når jeg til formodning skulle ha mulighet være med venninner og han likevel er opptatt med noe vil ha ha meg inærheten fordi han savner meg. Men jeg har da et liv jeg også, og derfor nyte de få ganger i året jeg ser mine venner (de bor ikke samme kommune og generelt sett vel etablert og opptatt med sitt) koselig bli savnet, men stå mere å drive dank gidder jeg retten og sletten ikke.
Også var det første gang vi sku ut. Jeg gruet meg da jeg har hørt om alle disse volds episodene hans (han er blitt generelt sett hissig døgnet rundt, å det eksisterer ikke noe som heter lunte. Med andre ord veldig explosiv)
Enkelte mennesker på den festen hakker han på hver jævla dag, men fort han ser de Face 2 Face er det gjevt. Er så innmari glad i ska kose og klemme osv. Nok en gang, den oppmerksomhet får ikke jeg. Jeg faktisk bare er der, frem til han ble sjuk og måtte heim. Da turte folk prate til meg også. Å ja blant hand venner er han en tydelig leder og veldig opptatt av og være bedre viten enn de andre. Tåler ingen motgang. Da er du kverulant. Selv med utsagn som være enig om å bære uenig.
Om jeg hevet stemmen for å bli hørt er helvette løs. Men den kampen har jeg nå tatt med argumenter til krav han selv har satt, det har en tendens å gjøre han overrasket svak og ikke noe motstand plutselig før han evt får skifta tema eller vridd litt på saker og ting. Folk advarer meg mot hans sykelige sjalusi, tempramang og løyn.
Men noe som forundrer meg er at hele denne tiden vi har vært samboere går det ikke en dag uten han har vondt en plass. Så tanken har streifet meg mange ganger om han er psykisk syk.
Jeg er ingen lege å aldeles ikke perfekt. Har selv oppsøkt profesjonell hjelp for å ikke knekke slik en gang til… Det er noe av det værste jeg har følt i hele mitt liv.
Jeg føler selv at jeg er på vei opp igjenn nå..
Venner av meg kjent meg hele livet kaller meg nå unnerkua tøffel, men jeg i utgangspunktet alltid før var ei som aldri lot noen tråkke over a. Å nei, selvbildet mitt blir ikke bedre av å tidvis bli elsket for deretter bli oversett til fordel for andre plastikk kvinner… Både i det offentlige, nettsider/apper og mobil og daue ting.
Å drit lei dobbelt moral, han kan, men jeg ikke… Enten løyn eller unnskyldning for dette tema. Så kort enkelt og greit, han liker tydeligvis ha makt, og kjøre oss på ræva økonomisk også da jeg ikke eier kontroll på noe i dette hjemmet egentlig.
Kunne skrivd i evigheten. Men i bunn og grunn, dette var ikke han jeg falt for!!!
Jeg var gift med en manipulerende i nesten 10 år. Jeg fikk hjelp fra en venn og våknet. Kanskje må man forandre mye på seg selv for å ikke møte en ny av samme sort. Man er et offer før man blir sterk igjen. Tips :Jobbe med seg selv og få ryggrad igjen alene. Ta kun det positive til seg.
Bli sterk i seg selv
Aldri hvis denne linken til noen. Viktig å huske på at det mennesker vi prater om her.
Jeg er utbrent av disse. ikke nok med å bo med en i to laange år men når man treffer en ny og får barn men en sånn fæling…da har man tapt
Jeg og min man har 3 barn, 2 gutter og en jente. Vi bor i et mindre sted og har nesten ingen naboer.
Det som har fungert bra for meg er at jeg har ALLTID tatt igjen på en eller annen måte. Jeg kan ikke diskutere med han om noe, men jeg kan skrive. På forhånd har jeg forklart muntlig at jeg kommer ikke til å gå i verbal slåsskamp fordi han ikke kan kommunisere i verdige former (mest pga unger.
Dessuten så har jeg forklart årsak- virkning teorien for han. Underforstått at hvis han setter i gang kaos så er det helt umulig at det blir fred i huset. Jeg har villet ansvarliggjøre han. Dessuten så har jeg sagt at du er altfor «flink» til å vri hele saken bort fra problemet så det er ingen vits å diskutere med deg. Så setter han i gang noe, tier jeg stille, men han vet at han vil få et brev hvor jeg forklarer hva det betyr for forholdet vårt og barna ikke minst.
Jeg har forklart at hvis han ikke tar ansvar for ordene sine, oppførselen sin så ødelegger han ikke bare det mellom oss, men meg personlig , seg selv og barna. Har spurt om han er beredt til å bære ansvaret for det. Jeg har forklart at når barn hører pappa si dumme ting til mamma vil de bli som han.Jeg har spurt om han vil ødelegge barna sine med vitende og vilje. Og det har virket. Han er mutt og han sliter med å holde munn, men han tør ikke mukke.
Han sier jeg alltid vil ha siste ord, men det har jeg tilbakevist og appellert til hans fornuft. Jeg har forklart at det er alvorlig om han fortsetter uten å reflektere over hva folk sier til han.
Eldste gutten har fått psykiske plager av hans negative holdninger til meg. Lenge nektet han, til han fikk skjelvinger og synlig angst. Jeg truet med å anmelde han for psykisk vold. Det er jo også kriminelt. Brevene mine til han ville vært bevis. Passer på å ikke skrive noe tull.
Vi har ikke et hjertelig forhold og det er mitt ansvar at jeg blir, men når det gikk an å stoppe han har jeg bestemt å fortsette for å holde familien samlet. Dessuten så er hans familie ressurssterke så de vil nok klare å ta fra meg barna. Det tillater jeg bare ikke, da vil jeg heller lide.
De trenger meg som er fornuftig og kan gi dem ekte kjærlighet. Det er mange eksempler hvor slike familier tar barna fra mora. Kjenner mange fordi jeg har vært på treff hvor mange ofre har samlet seg.
Jeg er ikke i det hele tatt av den bestemte typen , men jeg har blitt det av ren og skjær nødvendighet. Det er slitsomt å være en fredsmegler, men håper at jeg en gang skal puste lettet ut og se at jeg valgte rett. Trangen til å beskytte mine barn har vært stort.
Det betyr ikke at jeg ikke har hatt mine tvil på hvordan jeg takler dette. Har ofte lurt på om det er det beste. Håper det i alle fall.
Mitt største aktiva er at jeg har evnene å glemme, snu tankene til positive ting. Selvfølgelig får jeg back flash, men prøver å unngå å ødelegge mitt eget sinn.
Kanskje dette er en bra måte å takle manipulerende mennesker for noen. Men man må tilegne seg kunnskap og øve seg til å være saklig, tross alt.
Og en ting til, jeg har ikke alltdi vært så fornuftig, jeg har mine svin i skogen, men jeg har som sagt studert menneskesinnet, dets irrganger og funnet ut hva som virker.
Lykek til til alle dere som sliter.
Klem
Det er enormt viktig og flott at temaet manipulasjon blir belyst. Alle mennesker har grunnlegggende overlevelsesmekanismer som viser evne til å manipulere omgivelsene. Men det betyr ikke at vi kan betegne ALLE som manipulerende. F.eks. kan en par-konflikt lett trigge den ene eller den andre parts «overlevelsesevne» i form av ulike grader av det som kan tolkes og forstås som manipulasjon. Graden av manipulasjon er helt avgjørende for om vi har med en sykelig manipulator å gjøre. En slik har flere komplekse personlighetsforstyrrelser ofte relatert til former for hjerneskader, fødselsskader, miljøbetingede skadevirkninger og dette i kombinasjon med ulike grader av pshykososiale konfliktbilder.For bedre å forstå et slikt problembilde, kan det det være en vei å gå å lete etter langsiktige adferdsmønster som viser tendenser til et bredt spekter av å manipulere. Men hva er så manipulasjon? Dette kan fort feiltolkes og det er heller ikke nødvendigvis slik at «undertrykkeren» eller «manipulatoren» har GOD selvtillit – og den som blir undertrykket eller manipulert har «DÅRLIG» selvtillit. Det er like gjerne svært ofte den undertrykkende og manipulerende part som selv sliter alvorlig med et posttrameliknende DÅRLIG selvbilde. Årsakene kan være mange og ulikt relaterte, men er alltid preget av sterke personlighetsbrister som drivkraft for å «undertrykke». En slik undertrykkende adferd er alltid komplisert og sammensatt – og kan bære preg av en MANISK TVANGSHANDLING. Det er en diagnose tilstand av sykelig karakter og er nok ofte å finne hos psykopatene og adferdsavvikere med sterke narsistiske karaktertrekk.
KAMALOKA Forlag er interessert i kontakt med personer som har opplevd seg rammet av slik uønsket adferd i forbindelse med forarbeidet til et bokprosjekt!
Gøy! Får prøve å følge med å se når det kommer… 🙂 Bra blogg!
Ja faktisk. Jeg går med en idé om energivampyrer i hodet. Den kommer! Det interessante er at det koker ned til overlevelse alt sammen, det å klare seg best mulig på jorda. Men som i dyreverden, finnes også parasitter blant mennesker. Parasitter som ikke har annet valg enn å ta fra andre, for på den måten alltid å bli betraktet som en belastning. Det er litt av en skjebne det også… Med noen teknikker og mer bevissthet rundt det, er det gode sjanser å bli kvitt parasitter. Det som er igjen er parasittene som må leve med seg selv. Og hva skjer når parasittene ikke har noen de kan ta fra?
Jeg har opplevd slike manipulatorer i både den alvorligste psykopatiske grad, og i den litt mildere grad, – og felles for dem alle har vært at hver gang jeg har vært sammen med en slik så er jeg tappa for energi og føler meg dårlig. Men så er det en gruppe mennesker til – som kan sies å være litt likestilt med disse manipulatorene. En del mennesker jeg møter oppdager jeg umiddelbart er «energivampyrer» som jeg kaller det. De er ikke nødvendigvis så manipulerende, men de har en tendens til å bare tappe meg for energi med deres væremåte. Det trenger ikke å være at de er så energiske eller pratsomme, men det er noe underforliggende udefinert som gjør at de «tærer» på meg. Har du skrevet noen artikler om slike? Vil du definere de inn i kategorien som du beskriver i dette innlegget?
Jeg tror ikke ofre setter seg i offer-rollen akkurat. Man er jo dritredd! Men det kan jo være at den manipulerende gjør det for å vekke dårlig samvittighet hos det ekte offeret. Alt for å vekke redsle og bygge oppunder dårlig selvtillit og svekke den andre. jeg vet akkurat hvordan det er. Det eneste som står i hode mitt er at jeg må ikek gå fra barna.
For Guds skyld dere som ikke støtter psykopatofre, dere har blod på hendene. Gi oppmuntring, hjelp på alle mulige måter. For et offer tar på seg skylda uansett hvem som spyr ut galle og syre rett og slett for det er noen som hele tiden beskylder dem. De tror alt er deres egen feil!
Jeg har en helt ordinær jobb i Staten 🙂
Du, hva jobber du med egentlig? Bare lurer.
Den verste måten å manipulere på, er at noen setter seg selv i offer-rollen hele tiden for å oppnå ønsket reaksjon fra andre.Kan dem ikke vinne med styrke, ka dem å spille på sin svakhet slik at motparten skal føle seg som den som er forgriper seg.
@Annika: Håper denne er til hjelp: http://www.dinevibber.no/om/
Les siste del av denne serien, og du finner kildehenvisning til denne spesifikke artikkelserien. Imidlertid, alt jeg skriver er en kombinasjon av mine egne refleksjoner, ofte med utgangspunkt i andres forskning, og andres refleksjoner/teorier/filosofering.
Jeg leser og har lest såpass mye at jeg ikke husker hvilke bøker som har passert hodet mitt eller hvor kildene finnes. Skal få på plass en leseliste en eller annen gang. Ellers er det viktig når du leser DineVibber.no, at du tar til deg det du føler er riktig for deg! Alt det andre skal du bare forkaste.
DineVibber.no bærer ikke på noen sannhet, og for meg personlig er ikke kildehenvisninger veldig viktig. Du kan også google emnene jeg tar opp, og jeg er sikker på du vil finne mer stoff på nettet. Det er min fremgangsmåte når jeg finner noe jeg synes er interessant eller som berører meg på en eller annen måte.
Sannheten -det som er riktig for deg- har du i deg selv. Jeg kan kun være behjelpelig med at du selv finner tilbake til din egen sannhet 🙂
Dette var veldig bra å lese, men jeg savner kildehenvisning. Eller er det du som har skrevet dette helt utifra ditt eget hodet? Dette er en veldig bra blogg/hjemmeside, men jeg stusser og er litt skeptisk om jeg skal ta denne bloggen alvorlig da du ikke oppgir kilder i noen av innleggene dine. Heller ikke om hvem som har skrevet dette. Eller er de bøkene du anbefaler kilder til dette innlegget?
Jeg er dessverre nå i et forhold med en kv innelig psykopat,hun har bortimot klart å bryte meg så ned at jeg føler meg like mye verdt som noe hun tråkket i på fortauet . Situasjonen min er nå at jeg ikke KAN flytte fra henne nå ,og jeg lurer derfor på om noen vet hva jeg skal gjøre ? Er det noen steder jeg kan henvende meg for åfå hjelp?.Kvinner som blir utsatt for psykopater har jo muligheter til å oppsøke krisesenter etc.og få hjelp,men er det noe t ilsvarende for menn ?Hun har bl a. a nnet gått t ilsengs med min beste venn gjennom mange år ,og hevdet det var voldtekt, slik at jeg mistet ham som venn, hun har vist frem meget intime bilder av meg(tatt av henne) til andre.. ogja,jeg vet at jeg må komme meg fra henne , men da jeg dessverre er alvorlig syk og avhengig av morfin og engod del hjelp for å klare hverdagene,og det får jeg hos henne ,å få annen hjemmehjelp eller lignende er nesten umulig i denne kommunen .Alle tips mottas med stor takk !
JhonnyB. Da får du ta tak i det og prøve å bli et bedre menneske. Hvis du har skjult aggresjon kan du gjøre så mye skade at det får sammfunnsmessige konsekvenser (sykemeldinger, innleggelse på psykiatrisk institusjon for offer). Det er bra at du kjenner deg igjen så du kan gjøre noe med problemet ditt.
Hei, eg vet at denne bloggen er meget gammel, men eg prøver likevel.
Når eg leste denne artikkelen så følte eg med en gang at eg er en perspn med skjult aggresjon.
Noen som har noen tips?
Hei Thea. Jeg vet ikke hvor gammel du er, men antar at du er ganske ung. Det er helt normalt å ikke å vite hva man skal gjøre når man er blitt glad i mennesker som manipulerer. De har som regel mange gode sider, som de viser særlig i begynnelsen. Hvsi jeg var deg så hadde jeg ikke tatt kampen opp med henne for å vinne over henne. Det er ikke det menneskelige relasjoner er til. Du skal føle deg bra med venner. Ofte må man renske i vennekretsen og beholde bare venner som vil en godt. Det skjønner man som regel først etter flere år med manipulering, nedlatenhet, mobbing, trakassering osv. Men nå vet du det allereder nå. Ta en evaluering av vennekretsen og bryt kontakten med alle som ikke får deg til å føle deg bra. Det er uhyre viktig for ditt selvbilde. Hvis dårlige venner får sagt mange nok ganger at du ikke duger, kan det få langtrekkende konsekvenser. Man blir hjernevasket for å tro at man ikek er bra nok. Det sitter i hjernen for alltid. Det haster. Få henne ut av livet ditt med en gang og velg en bedre venninne. Hvis det er vanskelig, skriv ned alle episodene hvor du føler deg dårlig behandlet av henne, situasjonen og følelsene som du har og se hvor mange ganger i løpet av f.eks. en uke detet skjer. Hvis det er mange ganger, bør du ikke være i tvil. Det er du som skaper ditt liv. Ingen andre. Lykke til og en varm klem av en som har akseptert dårlig behandling i lange tider og først nå har skjønt poenget med vennskap.
Hei.
Jeg har blitt kjent med en venninne for litt over et halvt år siden. hun prøver nå å manipulere meg, og jeg vet ikke hvordan jeg skal være mot henne, om jeg skal ignorere henne( om jeg taper på det eller ikke) om jeg skal være hyggelig eller hva jeg må gjøre for at jeg vinner og ikke henne.
jeg syns at artikkelene var utrolig bra!! det skal dere ha! håper med rask respons tilbake!
Har lest ALLE artiklene dine på dinevibber 🙂 denne artikkelen hjalp meg til å gi slipp på en barndomsvenninne som ikke har hatt positiv innvirkning på meg.
Problemet er at flere av mine nåværende venninner har blitt venn med henne etter dette, noe jeg tror er en del av hennes «plan» for å gå i mot meg siden jeg «fryste» henne ut (hun sier det når hun skal forklare situasjonen til andre). Dette gjør det ekstremt vanskelig for meg å omgås mine nåværende venninner i og med at hun ofte følger med på slep…
Har prøvd å nærme meg henne ved å prate og si hei, men hun er så sta og fornærmet over «break-up’et» at hun nærmest ikke sier hei til meg lenger….vi var svært nære før, og savner å kunne omgås henne normalt, men vil fortsatt ikke være så nær som vi var før.
Hvordan kan jeg få disse venninnene til å skjønne at hun er manipulerende og vil kun være en trofast venn mot dem så lenge hun yter noe godt av det? (status, «stjele» venner fra meg, osv) De har mer eller mindre full innsikt i hva som har skjedd mellom oss, men det virker som om de «overser» det, og blir sjarmert av ett eller annet jeg ikke skjønner hva er…….
En veldig god beskrivelse av manipulerende folk….
Versegod og sjøl takk 🙂
Hei.
Det er utrolig innteresant og lærerikt og lese det du skriver! Endelig en blogg som har fanget min fulle innteresse. Takk skal du ha.
Du postar kvalitet som alltid. Mycket trevligt!
Wow!
takk stig å alle historiene
eg kjenner en følelse av ,ikkje aleina å eg kan sei eg er oppvokst med omtrent bare manipulative versjoner som eg aldrig har fådt hørt egentlig er en lidelse.kor letta eg blei av inleggene 1,2,3.har og et sårt barn inni meg som eg kjennte på i et av historiene.Det blei fra tidlig alder rundt 6års alder.eg blei den som passte på min mor å bror,for det var fort mine anelser om ,menn som kom me alkohol under jakken ,var ute etter å sjenke mamma å så utnytte henne.hennes historie er opp å nerturer,med de fleste diagnoser en kan få,så var mye oppmerksomhet på henne som hadde nerver å var ikkje sterk nok eller istand til å se galt i at eg var våken helt til sjauen å det ekkle som eg følte ikkje var trygge for min egen bror så eg måtte ha kontrollen.det endte jo med en pedofil som tok seg tid å hadde hadt tid å legge planen fra mammas veninnes helt utrulige samboer .husker mye krangel å baksnakking av familien han etterlot,men var blitt for gamle unger å for sjalu dame,å han hadde ikkje hadt drt lett.ødelagt vennskap men han tok mamma med storm å var ikkje sein med å jobbe med oss ungene.vi var så utsultet på en figur med utrulige historier så me slukte men var jo løgner han ikkje hadde kontroll på men fant bare på en ny om noen stusset på det.det va små kommentarer i begynnelsen om dysjing med han ,som tilslutt tok samvittigheten min etter mange avslag å hyppigere spm,syns det var ekkelt men trudde det var noe han var vant til,å eg husker ikkje alt men en historie om å spara strøm ,kom og som ein av innputtene hans som blei til en dusj med 7åring å det var det gjort,eg var steinet å følte sjalusien fra mamma,for han sjulte ikkje overgrepene då han gjennomførte det i sengo me mamma som dagen før «avslørte»eller kjefta på meg om ka vi gjorde på om kveldene så lenge.eg kom på noe med ein gang,då hans viskande trussel va ,seie du nåke om våres hemmlighet blei mamma å bror min drept,eg bedde til han dr oppe heila tio at pappa endag kom som han lovde å redda oss ,men det var heldigvis for oss plutseligt over å eg va så glad,helt til neste pedo men han var ikkje av den smarteste men på festane te mamma å veninno te veninno mi,måtte me holde vakt når me hørte de bli fulle å søvnige ,va han plutslig inni rommet å håpet vi sovnet.det sjedde en med min veninne men eg merka det så hann ståkk til å kledde på veninna mi.men då eg var så glad for mamma holt seg edru nok til å avvise den ekklingen ,som gjor meg avslappa nok te å sovna,var dumt av meg,eg lot han ikkje fortsette å begynnte hulka så mamma vokna.ka er detta,hu hosta å ville ha melk hørte eg han svarte.eg sa det samma,koffer sko eg ødlegga ferien deiras me å sei det så sikkert ikkje blei trodd allikavel.ca ei veka ittepå trur eg det var så var tron viggo torgersen på barnetv å satt å prata med ei lita jenta på min alder å fortalte om overgrep å trusler å at alle måtte fortelle sånt,eller så blei andre også tatt på eg fortalte mamma det sjeddde meg og med s og n .det blei berre skyvet under teppe av politiet her å de to driver enda å ødlegger liv.eg har tatt opp saken 3 ganger å alle henlagt forde saken var for gammel.så eg er så forbanna koffer tok ikkje politiet dei to då dei konne.uff detta blei berre en foss av vonde minner,øst ut.eg tror ikkje detta er noe du kan bruka,men dette er ikkje ofte sjedd,men eg har vert under så mange statlige ansatte i barnevern å politi,pskologer å hjem som ikkje fekk ut et ord uten å trua meg eller lyga for å få meg til å samarbeida.dette er bare litt av mitt egentliga korta liv,men følest som eg har levd 80år.nå har eg kropp å motorikk som ein også,etter eg blei overkjørt av min egen bil å låg klemt under der å kjente eg blei sint på måten eg skulle dø på å sønnen min å dyra mine fortjener ikkje dette,er jo grunnen for at eg har holdt ut detta livet,sønnen min lovet eg å vera der for han å alldrig forlata han,eller la noen røra han eller styra han som en ball,berre forde det ikkje var nåken så følgte med på hvor slvorlig sjukt detta begynnte å bli,å pappa hadde gitt meg opp,så han styrte heila gyto etter å straffa meg selvsagt,etter eg sa hans sisste stundt var å setta kniven på strupen til bror min så va allt for meg å eg slikka golvet foran pappa alltid,men det fikk meg til å be han drepa meg istedet å at eg sikkert skomma som en hund så sint va eg.etter årevis med nepsyking å barnevernet politi var jo hans disippler å trodde han då han vridde sine handlinger over på at det var meg så gjode dn store vektløfteren livredd meg å låste døro om natto for eg hadde truan me kniv å va psykisk frstyrra i hode.hm dette visste ikkje eg var grunnen hans for eg visste han va sjuk,men å klara få foreldrene te veninnene mine jaga meg på dør,så stygg 13 åring så psyka ut sin egen far så gjalp oss vekk fra den sjuka mor mi å off eg prøve ikkje vera bitter å eg er nå i kontakt me han igjen ,men for min egen del egentlig ,trur eg,eg er glad i han men han sitter endå å skryter om hvor sykt det var det me kom ifra,men å sitta fem timer midt på natto å inrømma nåke ikkje han klarte finna ut eingong,nen visste det va ikkje ferdig før han va sliten å at me va slitne å bedde om berre få straff å fred jaja eg har fådt ner mer enn noen gang,å om du får denna fossen min har eg ikkje planlagt dette,å eg kan skrive et mindre,neste gang,eg syns berre det var så godt sjå noen me peiling å forståelse av ka dei snakka om.eg vett det kan virka utrulig med min historie å folka i mitt liv men eg love det er endå fullt av dei rundt meg,å eg jobber med livet mitt som eg overlevde så eg holder endå minn sønns løfte fra meg,eg beklage
Hei Looser!
Sender deg svar på mail. Du kan poste svaret her senere hvis du føler for det.
Gjennom 18 år har jeg hørt mye usannheter om meg selv av min egen samboer. At jeg er lat, dårlig mor, at jeg forsømmer familien, at jeg står på feil plass, at jeg gjør ting på feil tidspunkt, og på feil måte. At jeg ikke bidrar, tjener for lite og jobber for mye. Men da jeg ikke jobbet «utnyttet» jeg han, sa han. (Grunnen til at jeg ikke jobbet var at jeg var hjemme med barnet mitt). Jeg hadde eget firma og det var det nesten umulig å konsentrere seg om jobben pga scenene som utspant hjemme. Tross alt dette boblet det mange ganger i meg av ren og kjær livslyst mens jeg gikk tur med ungen min. Jeg trodde fullt og fast at det gikk an å lære han ved å si i fra. Jeg kunne bli så sint at jeg nesten fikk hjerte infarkt, noe som resulterte at han kunne manipulere ungene mot meg. – Se hva du gjør med ungene, så tok han dem fra meg og trøstet dem. Mens jeg følte meg som kriminell. Fortvilelsen kan ikke forklares med ord. Det var som om alt inni meg flyttet på seg . Men jeg lærte å kontrollere sinnet mitt (positivt) noe som har hjulpet meg masse senere i andre situasjoner. På den måten har jeg kunnet bevare fatningen til en viss grad selv om jeg har blitt krenket på det groveste senere. Jeg har problemer å fortelle dette fordi det var så grusomt. (10 år siden nå) Det merkelige er at når jeg forteller dette begynner en stemme innni meg å si at det var sikkert ikke så ille, jeg overdriver, jeg er for sårbar, såpass må jeg tåle. Hvorfor? Dette gjør meg usikker. Kanskje jeg fantaserer.
Han gjør så mye rart at det er helt umulig å følge med. Nå i det siste har det gått i rasende fart her i huset. Far i huset spretter tidlig opp for å smøre matpakker, rydde av oppvaskbenken (som jeg ikke har fått lov til å gjøre om kvelden), putte bøker i sekkene, stryke på hodene til ungene og se på dem i lange stunder. Ungene er helt paralysert av han og bare vifter meg vekk, noe som knuser mitt hjerte.. Og han sier ofte at han gjør ALT i huset. Jeg bare driver med mitt, jeg. Å som han koser seg når han sier det. Skikkelig martyr. Når jeg konfronterer han med at han har jo selv nektet meg å rydde pga at han blir forstyrret ser han bare bort. Jeg sitter ofte opp om kveldene etter at han har lagt seg for å surfe etter info om hva som skjer egentlig. Jeg føler meg også rolig når han ikke er til stede. Det gjør at jeg er ofte uopplagt og klarer ikke å “konkurrere “med han om å være best.
Jeg har begynt å sammenligne han med en bedriftsleder. En god leder klarer å delegere. En dårlig gjør alt selv. En god leder motiverer, en dårlig kritiserer. Og han blir utrolig sint for det. Faktisk så irriterrer han meg mer enn sårer for tiden. Kanskje jeg begynner komme meg ovenpå?
I går sa jeg rett ut at du manipulerer meg med å få meg til å bli mindre enn jeg er. Han prøver å forsvare seg selv men jeg sier at jeg VET hvordan en manipulator opptrer og at han ligner veldig. Før kom jeg lange skriftlige leksjoner for hvordan jeg følte og hva som skjer med forholdet vårt om han fortsetter. Nå sier jeg kort og konsist at det nytter ikke med meg , jeg vet hva som skjer. Når jeg har fått han på plass kommer han hjem og later som om ingenting har hendt. På den måten har det samlet seg lag på lag med uoppløste saker i bakhodet og det begynner å bli temmelig trangt der nå.
Det verste med det hele er at han manipulerer barna mot meg. Har erklært “hellig krig” inni meg mot han for at han ikke skal lykkes. Jeg har mine strategier og de ligner veldig på de du har skissert i disse artiklene hvordan man skal takle en manipulator. Ubevisst har jeg gjort alt riktig. For hver gang han har krenket meg har jeg tatt det opp. Han prøver å snu alt mot meg selv, men jeg står på mitt og sier at det er ikke noe galt med meg men med øyne som ser. Jeg har bedt han gå om han ikke er fornøyd. Ikke sånn å forstå at jeg ikke kan gjøre feil, men jeg prøver i det minste å forbedre meg. (til ingen nytte har jeg skjønt, han finner bare nye feil med meg) .
Jeg har forsøkt å “heale”barna med kjærlighet og eventyr med oppdragende storier. Har bakt inn empati, god og dårlig oppførsel i eventyrene for at de skal utvikle empati og forståelse for andre mennesker. Datteren min er jeg mest bekymret for, for hun idoliserer pappaen sin og ser ikke hva han gjør. Men jeg forteller henne om og om igjen at det som skjer er ikke hennes feil og at jeg er glad i henne.
Må vente til barna blir større. Jeg sparer litt hver måned for å ha noe å gå på hvis jeg skulle ta pikkpakket mitt og dra, sånn plutselig. Skulle ønske en miljonær dukket plutselig opp og hjalp meg ut av kneika.
Må presisere at det er også gode stunder men jeg klarer ikke å nyte dem for jeg vet det vonde vil skje om og om igjen..
PS! Har dårlig samvittighet for at jeg skrev dette. Virker som jeg overdriver og husker på gamle ting fordi jeg er langsint. Bare si i fra hvis jeg oppfattes sånn. Jeg tåler det. Og han trenger vel også litt forsvar, eller?
Hvordan står det til med selvbildet? Alt vi gjør kan linkes tilbake til en eneste funksjon: å overleve. Opp igjennom tiden har du lært deg hvordan du skal tenke og handle for å klare deg best mulig i ditt sosiale miljø. Av en eller annen grunn har du fått det for deg at du er verdt mindre enn andre. For å kompensere, og for å opprettholde ditt selvbilde, har du lært deg at det å manipulere de du omgir deg med fører til ønsket resultat. Omgivelsene behandler deg annerledes enn hvis du ikke manipulerer. I tillegg går du rundt med den tro (ubevisst/bevisst) at andre ikke vil like deg hvis du ikke lyver om deg selv og gjør deg selv bedre på falske premisser. Resultatet blir at andre, og aller mest deg selv, ikke vet hvem du egentlig er. Den positive tilbakemeldingen du får vil du innerst inne ikke tro på, fordi det ikke er til DEG. Er du med?
Du har bygget deg et luftslott som du selv tror er et ekte slott. For å opprettholde luftslottet, blir du tvunget til å stadig manipulere og gjøre deg større. Er du en som også er opptatt av å imponere med nye ting stadig vekk? Er du opptatt av klokker, smykker , nye mobiler etc?
Du skriver at mange av dine kamerater er manipulerende, og selvfølgelig vil de ha en påvirkning på deg. Du blir nødt til å manipulere tilbake for å hevde deg i flokken for å fremstå som like god, og ikke være en wimp eller bli den de andre hakker på. Dette er naturlig.
Hvordan komme seg ut? Tja, det handler om å bryte et mønster. Det krever hardt arbeide og bevisste tanker. Noe av det første som må til er å bytte ut omgivelsene, dvs. noen av kameratene. Rett og slett.
Du virker som en oppegående og ressurssterk mann. Bruk ressursene på deg selv, og ikke på å prøve og imponere omgivelsene med usannheter.
Når jeg skriver «deg selv», mener jeg det som virkelig er DEG. Du må derfor finne ut av hvem du egentig er. Er du egentlig en redd liten gutt som er redd for å blir avvist og ikke godtatt? Vel, finn frem til denne gutten i deg og hjelp ham! Det er på tide at du begynner å leve og ikke overleve.
Hei
Bra artikkel. Men jeg får meg en skikkelig støkk når jeg leser den, jeg føler jeg kjenner meg veldig igjen, dessverre i meg selv. Jeg lyver ofte om hvem jeg er og hva jeg driver med, spesielt når jeg har drukket. Jeg er også veldig, veldig flink til å få sympati i krangler, da jeg alltid klarer å snu hver minste krangel på hodet. Det er som en ekstra sans kommer til meg noen ganger, jeg blir kjempeoppvakt og får høyere IQ når jeg «må» manipulere. Jeg er også veldig opptatt av å få skryt, jeg jobber hardt og når målene mine i jobb. Men jeg er litt slu. Jeg får også et konkurranseinnstinkt fra en annen verden hvis f.eks partneren min får skryt og gjør det bra, jeg tror jeg rett og slett blir misunnelig. Jeg er veldig lei meg for dette, det plager meg virkelig. Jeg blir godt likt av vennene mine, jeg har også venner som er veldig manipulerende, kan det ha påvirket meg? Jeg vil så gjerne være en bedre person, jeg vil ikke manipulere noen, jeg vil ikke lyve til andre og meg selv. Har du noen tips til meg? Jeg føler det hjelper å få skrevet dette, jeg vil ta kontroll over det, og jeg skal klare det. Men noen tips og kommentarer kommer veldig godt med. 🙂
Hei Pixie.
Hvis samboeren din hele tiden forsøker å tråkke på deg har han et problem som beklagelig går ut over deg. Men spørsmålet du bør stille deg er: Hva er det med deg selv som har tiltrukket ham inn i ditt liv? Er de tnoe i deg selv som har hatt behov for det din samboer kan tilby? All forandring begynner med deg selv. Du vil aldri klare å forandre din samboer med mindre du forandrer deg selv først.
Når du forandrer deg selv, vil omgivelsene begynne å behandle deg annerledes.
Les ellers rådene jeg har kommet med i kommentarfeltet til andre.
🙂
Hei,
Å lese disse artiklene om manipulerende mennesker var som en oppvåkning for meg.
Har lenge gått med en ekkel følelse at jeg er utsatt for en veldig manipulerende person, men kan ikke helt sette fingeren på én ting – heller små episoder i det daglige.
Heldigvis er jeg en sterk person og har et godt selvbilde og derfor har det kanskje også gått så lang tid før jeg oppdaget samboeren min som manipulerende.
Små ting som «hvite» løgner, vage svar, sarkastiske kommentarer og befalinger lever jeg med nesten daglig. Jeg føler bestemt at samboeren har egentlig et svært dårlig selvbilde og er tydelig misunnelig på min familie og oppvekst samtidig som han stadig rakker ned på begge deler. Dessuten mener han at han kun har opplevd motgang i livet og måttet kjempe mot alt og alle. Han forklarer nesten alt fra eksterne årsaker – hvis det går galt..
Hva kan man gjøre hvis man føler at samboeren hele tiden prøver å tråkke på deg og din familie? Kan en slik person endre seg?
Jeg tror ikke min samboer innser at han er manipulerende selv nemlig. Hvordan kan jeg få han til å innse dette?
Må legge til at dersom ikke ting endrer seg må jeg trekke pluggen og forlate ham. Jeg begynner allerede nå å føle at jeg kan komme til å bli ødelagt og deprimert om dette får forsette selv om jeg er en sterk person.
PS. Det jeg skriver er ingen fasit. Du må selv avgjøre om du velger å gjøre noe av det jeg kommer med 🙂
@Grace:
Eksempelet med at Pq sier «hvordan går det?» var kun et eksempel. Håper du tok den. Høres fornuftig ut når du skriver at kompliserte problemer ikke kan løses via blogging. Men jeg er bare delvis enig. Hvis du oppretter en blogg selv og begynner å skrive om hvordan du har hatt det som liten og oppover i oppveksten, er det mye terapi. Samtidig kan det hende du inspirerer andre med tilsvarende vanskeligheter!
Når du skal bryte et mønster handler det ikke bare om å svare motstridende. Det handler om å gjøre ørsmå justeringer med deg selv slik at du bryter med det mønsteret andre og du selv har av deg. Det behøver ikke bare å gjelde å svare folk annerledes, men kanskje begynne å gå med et smykke eller et plagg som du aldri har gått med før.
Neste gang du skal besøke Pq, skal du møte forberedt. Neste gang Pq kaster seg rundt halsen din, skal du reagere annerledes enn du har gjort før. Bruk noen timer(!) til å forberede deg til neste møte med Pq. Visualiser hva du skal gjøre helt fra du ringer på døra. Visualiser en endring i din atferd. Pleier du å smile når du møter Pq? Vel ikke smil neste gang. Pleier du å gå først inn døra? Vel, gå sist inn neste gang. Pleier du å si hei? Vel, si morn neste gang. Jeg tror du fatter poenget.
Jeg understreker at du vil møte enda større motstand i Pq når du bryter mønstre. Les dette innlegget for mer forståelse.
Pq har etter all sannsynlighet (slik jeg leser ut i fra det du skriver) en personlighetsforstyrrelse. Det handler ikke lenger om en manipulerende person, men en med en diagnose. I såfall er det ikke rart du har hatt/har det vanskelig. Dessuten: du vil aldri greie å gjøre noe med det.
Et spørsmål til deg:
Du studerer og jobber deltid. Studerer du fordi du ønsker det selv innerst inne, eller er det for å prøve å bli godtatt og få mer positiv oppmerksomhet fra Pq (eller noen andre)? Tenk litt over det.
Skylder du på deg selv for Pq’s behandling av deg? Husk at han/hun er ansvarlig for sine egne handlinger, som alle voksne mennesker er.
Annerkjennelse fra omsorgspersoner betyr uendlig mye for oss. Denne annerkjennelsen vil du aldri få fra Pq. Dette må du innse.
Etter all sannsynlighet har du en del aggresjon mot Pq. Hvis denne aggresjonen ikke blir rettet mot riktige person, vil du ta den ut på andre, mindre «farlige» objekt. Som f.eks. din mann eller ditt barn. Det som er aller minst «farlig» er å ta ut aggresjonen på deg selv. Resultatet vil bli selvbebreidelse for hvordan Pq behandler deg. Eller depresjon.
Så husk! Den du skal være sint på er Pq!!!
Du skriver ikke hvor gammel du er. Men husk at det å få det bedre med seg selv tar lang tid. Hvis du virkelig går inn for det nå, vil jeg anslå at du kan begynne å merke en bedring om et til to år. Men da må du jobbe med deg selv hver eneste dag. Dette er vanskelig i en tid med mann, barn, studier og jobb. Det er snakk om prioritering og økonomi. Du vil ikke klare å holde fokus på flere ting samtidig. For meg virker det som om du kanskje bør fokusere på å få det bedre med deg selv. Andre ting vil følge etter.
Jeg vet hva et løvetannbarn er. Og du er et. Du har greid deg bra til nå til tross for all motgang. Du er meget oppegående! Du har mann, barn, studier, jobb og et hjem å ta vare på. Dette sier litt om ditt mot og dine ressurser. Det er på tide at du begynner å ta hånd om deg selv. Du viser vilje til å få det bedre i livet, og det er en forutsetning.
Som en begynnelse på din vei mot å få det lettere, er å starte med selvobservsjon og bevisst legge merke til hva som skjer rundt deg. Hvordan andre mennesker behandler deg, hva de sier og hva de gjør.
Selvobservasjon betyr at du skal bli bevisst dine tanker, følelser og handlinger i de situasjoner du kommer opp i. Det som skjer når du gjør dette, er at din ubevissthet kommer mer til overflaten. Du vil med øvelse bli mer bevisst dine ubevisste tanker.
Før du sovner inn om kvelden, så spør du deg selv høyt: Hvorfor er jeg så sårbar? Gi meg svaret! Sinnet ditt vil automatisk begynne å jobbe for deg. Uansett om du sover eller er våken. Du vil få svar i drømmer, i tanker som dukker opp, i hva du legger merke til i miljøet rundt deg, i filmer du ser osv. Du vil etterhver klare å få kontakt med barnet i deg og din aggresjon.
Begynn nå! Sett av tid. Dette er viktig for deg!
En annen ting som er viktig er å begynne med er å fokusere på de riktige tingene for DEG. Tenk positive tanker. Hva gjør deg glad? Hva er du takknemlig for? Hva slags gode egenskaper har du?
Jeg ønsker deg all lykke. Det fortjener du.
Dette ble kanskje litt kronglete skrevet. Men jeg håper du har fått med deg noe av det jeg forsøker å formidle.
Stig
Hei Stig. Takk for gode råd, selv om det får meg til å tenke at kompliserte problem ikke kan løses via blogging, men kanskje jeg kan være til hjelp for andre og det gleder meg. Derfor blir nok dette mitt siste innlegg i denne saken.
Jeg er enig i at jeg skal forsøke å bryte det mitt gamle «mønster» ovenfor Pq ved å svare motstridende på Pq sine spørsmål. Men kanskje eksempelet ditt ble litt feil? Du skjønner Pq har aldri spurt meg: Har du det bra?, – og det har jeg savnet. Kan ikke huske at jeg har fått det spørsmålet noen gang. Spesielt savnet jeg spørsmålet da jeg gikk gravid i 9 mnd. Det eneste jeg fikk da var to lange brev om hvor mye arbeid Pq hadde å gjøre på familieforetaket og en indirekte kritikk fordi jeg ikke deltok i arbeidet. I løpet av de ni månedene kom det aldri et spørsmål ang. meg eller det ufødte barnet. Derfor ble jeg faktisk litt tung til sinns over eksempelet ditt. Men samtidig er det jo bedre å gjøre å forsøke å jobbe med seg selv, – være glad i seg selv og komme seg videre i livet..Og jeg har som sagt mye å være glad for.
Pq er veldig opptatt av matrielle verdier og får Pq vite at jeg sliter litt økonomisk blir dette blåst opp til en kjempesak hvor Pq stakkarliggjør meg ovenfor hele familien, men det er nesten ingen som orker å involvere seg i Pq sine saker. Så sånn sett er det hele nesten litt flaut. Jo mindre informasjon Pq får jo bedre er det for alle parter. Vi er flere som er enige om dette.
Saker blir helt fordreid i Pq sitt «melodramatiske» verdensbilde.Derfor skal jeg også forsøke å gi litt motstridende svar dersom Pq kommer med spørsmål som dreier seg om økonomi eller andre tomme verdier.
Ellers er jeg enig med deg at jeg må ta et oppgjør med det «indre barnet» i meg som er såret og lengter etter annerkjennelse. Jeg har forsøkt mange metoder for å slippe tak i dette barnet, men det popper opp med jevne mellomrom særlig når jeg møter motstand eller føler meg ensom. Jeg har forsøkt psykodrama, og terapi for en del år tilbake uten særlig effekt. Jeg tror jeg aldri jeg helt blir kvitt dette lille sårede barnet, men må være bevisst på at det finnes der og forsøke finne en strategi så jeg kan overleve. Men jeg håper jeg kan få lov til å føle meg som en hel person tross av alt. Du har vel hørt om løvetannbarna?..
Det er jo så mange som er glad i meg uten at jeg helt tar det inn. Dette går nok litt på at jeg ikke helt tør å stole på andre. Det tar lang tid, men jeg har heldigvis noen veldig nære og kjære.
Ettersom det ikke går ann å ha et normalt oppgjør med Pq så er det heller ikke noe å vits i å prøve det direkte. Jeg har søsken som har forsøkt og det har bare endt med en nærmest voldelig krangel.
Pq leter etter muligheter for å få kontrollen over meg følelsesmessig, men jeg tror Pq har gitt opp det prosjektet. Jeg har utallige eksempler. For syns skyld kaster Pq seg rundt halsen min når andre er til stede full av nervøse rykninger i kroppen og et påtrykt smil..Da har jeg ikke tid til å reagere engang, fordi ting skjer lynraskt. Det føles rett og slett ubehagelig og jeg har ingen følelser, bare en skuffelse og jeg skammer meg over Pq sin merkelige oppførsel. De andre rundt meg vet jo ikke hva de skal si, og jeg føler meg bare «låst».
Pq er en mester i å få andre til å synes synd på Pq. Men Pq kan skifte mellom å virke svak til en utrolig styrke bare Pq får oppmerksomhet. Pq er vel også et «såret barn» som ikke fikk oppmerksomhet i sin barndom..Vi(søsken) kan ikke synes synd på Pq mer – det tømmer oss for energi og livsglede. Tror aldri Pq har gjordt noenting for å ordne opp med seg selv. Pq er en kamelon som ikke forteller noe fra sin egen fortid. Jeg spurte min bestemor om Pqs fortid uten at det kom et ord ut av hennes munn.- Da er noe der eller?
Jeg håper jeg kanskje kan ha hjulpet andre gjennom dette innlegget. Det er noen kronglete veier å gå gjennom livet, men det er bare å holde ut og forsøke å finne sannheten. Som Henrik Ibsen sier: Ta ikke livsløgnen fra et menneske da tar du livsgleden fra det. For meg er det heller slik at livsløgnen dreper livsgleden så jeg forsøker være ærlig mot meg selv og de jeg stoler på.
Jeg går ut i fra at Pq har vært en omsorgsperson for deg. Vi er alle ekstra sårbare ovenfor omsorgspersoner. Når omsorgspersoner svikter, er det alltid vanskelig å forholde seg til slike. Vi får da et ambivalent forhold som gjør oss ytterligere sårbare.
Innerst inne er du fortsatt glad i Pq selv om du forsøker å fornekte og nøytralisere dine følelser. Innerst inne i deg har du fortsatt barnet som lengter etter varme og positiv oppmerksomhet fra Pq. Med mindre du ikke bestemmer deg for å ta et oppgjør med deg selv OG Pq, vil barnet inne i deg fortsette og ha det vondt.
Det er ikke den voksne «Grace» som er sårbar. Du som voksen person har det egentlig bra. Men det er barnet i deg som har det vondt. Dette preger den voksne Grace.
Du vil ALDRI klare å forandre Pq. Punkt 1 er å innse dette. Den eneste du kan forandre er deg selv.
Jeg har noen enkle råd du kan prøve ut neste gang du skal besøke Pq. Jeg understreker at dette er enkle råd som kan få deg igang med din egen utvikling. For det er absolutt noe du bør ta tak i hvis du en gang skal føle deg som en hel person.
Råd:
Neste gang du skal møte Pq, prøv å bryte med den atferden du til nå har vist. Et eksempel er hvis Pq spør deg: Har du det bra? Hvis du frem til nå har pleid å svare «ja, jeg har det bra», så skal du svare «nei jeg har det ikke så bra».
Denne lille forskjellen vil gjøre noe med Pq. Du bryter plutselig et mønster.
Hvis Pq spør deg «hvorfor har du det ikke bra?» kan du svare: «joda, jeg har det bra, jeg bare tulla». Eller du kan du si: «kan vi snakke om det en annen gang?».
Uansett, så har du brutt med det svaret Pq er vant til at du kommer med.
Slik skal du fortsette. Du skal gjøre bittesmå endringer i din atferd ovenfor Pq. Det dreier seg om ørsmå endringer. Så små at det egentlig ikke er merkbart, men Pq vil garantert legge merke til det. Du vil se at du etterhvert vil få annerledes behandling. Pq vil endre seg i forhold til deg.
Kanskje vil Pq forsøke å få deg på plass i ditt gamle mønster. Du vil bli testet gang på gang med kroppsspråk, kommentarer og sarkasme. Husk, du er i ferd med å endre Pq’s verdensbilde!
(hvis du leser noen av de nyere artiklene, vet du hva jeg snakker om).
Så, neste gang du skal møte Pq. Forbered deg, dra med den hensikt at det er et eksperiment du skal utføre. Gled deg til å utføre eksperimentet (ørliten endring av atferd ovenfor Pq) og observer både dine og Pq’s reaksjoner.
Hvis du gir meg tilbakemelding på dette, skal jeg gi deg noen tips om hvordan du kan gå i gang med å bli kvitt sårbarheten. Stikkordet er å «oppsøke» barnet i deg selv som er såret.
Stig.
Hei! Takk for en finfin artikkel om manipulerende mennesker. Jeg har som så mange andre vært utsatt for et veldig manipulerende menneske gjennom hele oppveksten. Dette menneske(Pq) har hatt en sterk negativ innflytelse på meg. Pq har en ustabil psyke og en uforutsigbar adferd. Dette resulterte i at jeg konstant gikk rundt med angst i kroppen under hele oppveksten og også i voksen alder. Hvis jeg ikke vasket gulvet kunne Pq få et plutselig raseriannfall og i verste fall reagere fysisk. Pq styrte hele familien med sitt uforutsigbare sinne. Hvis vi fikk besøk var Pq så sjarmerende og hyggelig at ingen kunne forstå mitt dårlige forhold til Pq. Dessverre er det veldig vanskelig å avsløre Pq som er en veldig dyktig sjarmerende og morsom manipulator. I voksen alder har jeg lært meg til å nøytralisere alle mine følelser når jeg er i nærheten av Pq fordi da har ikke Pq muligheten til å styre meg mer. Heldigvis har jeg en venninde som forstår meg som har samme erfaring som har opplevd å bli terrorisert av Pq som leieboer. Hun valgte å flytte. Jeg har minst mulig kontakt med Pq, men jeg gruer meg ofte til høytider og bursdager. Jeg har en selv en sønn som på en måte har mistet et sett med besteforeldre. Pq styrer familien ennå. Det jeg sliter mest med er min egen sårbarhet og det stadige behovet for annerkjennelse. Dette kan være lett synlig for andre. Hva kan jeg gjøre for å bli kvitt den sårbarheten? Jeg har jo ellers så mye å glede meg over i livet: En liten sønn, en mann, studier og en deltidsjobb. Men jeg har ennå ikke funnet meg fast jobb.
Interessant historie, Cherry20. Jeg la spesielt merke til en setning du skriver:
Dette er en utrolig god egenskap! Og husk: Det som ikke tar livet av deg, gjør deg sterkere.
Dette minner svært mye om den siste karen jeg datet i fjor høst. Fyren var spekket med fantastisk god selvtillit, og hadde ufattelig mange venner.
Han var rene populæriteten! Noe jeg oppdaget i ettertid. Som ny i byen visste jeg ikke stort…
Men vi endte aldri opp med å bli sammen, og selvtilliten min fikk seg en bunnsolid knekk.
Noe han aldri visste om i ettertid.
Selvfølgelig var jeg såret og knust etter avslaget hans, men så gjorde jeg noe lurt i den siste mailen til han;)
For da han sendte meg mailen med avslaget på facebook og lurte på hvordan jeg kom til å ta det,
Så svarte jeg: «Det gjør ikke noe=), faktisk ble jeg utrolig lettet! Endelig kan jeg senke skuldrene og slappe av, for jeg visste jo frafør at du bare var et kompisemne». 😉 Jeg reagerte stikk motsatt og tok det pent.
Jeg lover dere på det dyre og hellige at han ble paff der;D Så sa han i en ny melding at vi kunne finne på noe sprell en dag når ting roet seg ned på hans front.
Jeg har møtt han ute i ettertid når jeg minst ønsket å se han. Men jeg spillte bare glad og entusiastisk. For ikke søren om jeg lot han oppdage hvor bitter og lei jeg var for det som skjedde mellom oss. Selv om jeg i virkeligheten var det.
Det gjorde garantert noe med selvtilliten hans;) Psykopaten greide ikke å psyke meg ned, eller, jeg slo han i hans eget spill!
Likevel er det viktig for oss alle å snu negative hendelser om til å bli en positiv ting:)
Altså lærer vi bedre å kjenne i ettertid, og man får en viss oversikt over folk i samfunnet.
Dette bidrar bare til å ruste opp forsvaret vårt mot å bli utsatt for samme eller liknende situasjoner igjen.
Alle som en kan bli utsatt for det ukjente man ikke var klar over fra før. Det ble jeg for den saks skyld. Men nå sitter erfaringen godt spikret.
Slike personer som stadig føler for å måtte hevde seg over andre, møter ingen andre enn seg selv alene i døren en dag.
Håper vertfall dette kom dere litt til hjelp:)
Jeg har slitt en del selv naturligvis, men reiste meg opp på beina ved å bevare verdigheten.
Folk liker deg dersom du liker deg selv!
Veldig hyggelig tilbakemelding! Takk
Tusen, tusen, takk!!!!!!!!!! Du har reddet meg! Jeg leste denne artikkelen i akkuratt rett tid….
takk!
Stor klem fra takknemmlig jente….
@Morten: Det er riktig som du skriver, at det er vanskelig å komme seg unna folk som først har greid å komme «under huden» på en. Og jeg skjønner godt når du forteller at du ikke har hatt lyst til å avvise dem. Bra at du har utviklet deg videre. Det fine er at du har blitt en sterkere person etter at du har måtte forholde deg til to dominerende personer.
En flott artikkel som jeg på sett og vis kjenner meg igjen i. Gjennom oppveksten har jeg vært utsatt for spesielt to ganske dominerende personer som nok har påvirket meg veldig med sin «manipulasjon». Jeg har på en måte hele tiden vært klar over det, men har ikke hatt lyst til å avvise dem. Kommer fra landsbygda, og har ikke akkurat hatt muligheten til å velge og vrake i venner. Heller dårlige venner enn ingen venner 😉
Nå som jeg har flyttet inn til byen er det ingen av de to som jeg har spesielt kontakt med lenger, og jeg føler selv at jeg har utviklet meg mye ved å slippe unna dem. Fått bedre selvtillit og blitt et mer åpent menneske 🙂
Stengt for kommentarer.