Gi donasjon

Har artiklene vært til hjelp? Ønsker du å gi en oppmuntring og takk, kan du gjøre det via denne knappen:
____________________
Kontakt

Ekstremsport, lykke og selvutvikling del 2: The Risk Taker

Alt vi gjør er mulig å koke ned til overlevelse og utvikling. Det kan derfor virke som et paradoks at det å utsette seg selv for fare har vært en fordel for overlevelse. Men det er faktisk slik, og evolusjonen har muligens avlet frem en helt spesiell type menneske: Spenningssøkeren.

Ekstremsport er ikke for alle. Det er forbeholdt de med sterke nerver, de som klarer å fungere selv i svært stressende situasjoner og som innehar en høy grad av selvkontroll. Selv når faresignalene får hypothalamus til å sette alle forsvarsmekanismer i beredskap, klarer de å beholde en iskald kontroll.

Hvorfor bryter de ikke sammen når de er i en ekstrem situasjon? Hvordan klarer de å beholde kontrollen til tross for at kroppen er fylt til randen av stresshormoner, og hjernen fyrer løs impulser som om det forgikk en krig i topplokket?

Tilsynelatende er det å frivillig utsette seg selv for livsfare en selvmotsigelse i et evolusjonsmessig perspektiv. Hvis de stadig eksponerer seg selv for livsfarlige situasjoner, vil de til slutt dø. Men siden det fortsatt finnes mennesker som synes det er helt ok å kaste seg ut fra et fjell, har det tydeligvis vært nødvendig med noen som var mer risikovillige enn andre.

Utvikling er flytting av grenser

Og det er de risikovillige som har gjort at menneskeheten har kunnet utvikle seg og kommet dit den er i dag. De første individene som søkte utover egne områder, satte både seg selv og resten av stammen i fare. Den samme risikoen gjaldt da det kom til innsamling av mat. Det var bare de tøffeste og de mest utholdene som var med på jakt. Det var også kun de aller tøffeste som stod fremst i linja da nabostammen kom på visit for å plyndre og ta over territoriet, eller når ville dyr uventet banket på døra.

De risikovillige valgte å kjempe fremfor og flykte, og de fikk evnen til å ta handling selv om de var proppfulle av adrenalin og andre hormoner. Instinktene tok over.

Nye oppdagelser, nye oppfinnelser og nye måter å gjøre ting på har oppstått takket være mennesker med evne til å ta en risiko utover det normale. Vi kan nesten si at verden drives fremover av de som våger å bevege seg i fremste linje. Det kombinert med evnen til å tenke nytt sørger for utvikling (les om tullingen).

Utvikling er med andre ord flytting av grenser. Via oppdagere som Leiv Eriksson og Kristoffer Columbus, har mennesket bosatt hele jordkloden. Vi har allerede vært på månen, og om ikke alt for lenge har det første mennesket satt sin fot på Mars. Alt dette er forbundet med en svært høy grad av risiko, ikke bare med fare for at liv går tapt, men også økonomisk. Flytting av grenser innebærer således alltid en eller annen form for risiko. Flytting av grenser er ekstremsport!

Men flytting av grenser handler ikke bare om å flytte landegrenser. Det handler også om flytte grenser for hva mennesket er i stand til å gjøre på et individuelt plan. De som er villige til å ta en større risiko enn andre har satt verdensrekorder, de har blitt rike og de har oppnådd mange av sine personlige mål i livet.

Spenningssøkere

Ikke alle hadde de nødvendige kvalitetene for å være med på jakt for hundre tusen år siden, akkurat som at ikke alle har de egenskapene som skal til for å kaste seg frivillig ut fra et fjell i dag. Dette er evner som er blitt overført fra generasjon til generasjon gjennom tusenvis av år, for forskning har vist at de faktisk er nedarvet.

En mann som har forsket mye på mennesker med et stort behov for spenning i livet, er den amerikanske professoren Marwin Zuckerman. Zuckerman har funnet ut at en stor del av evnen til å ta risiko er arvelig. Dessuten er den mer tilstede hos menn enn hos kvinner, noe Zuckerman relaterer til testosteron. Jo høyere verdier av testosteron, jo mer sannsynlig vil det bli at vedkommende tar en risiko.

Det er også funn som tyder på at alder har en betydning for det å ta risiko. Ungdom og unge voksne har en tendens til å ta mer risiko enn andre, men dette blir også sett i sammenheng med utviklingen av moral, evnen til å kontrollere impulser, evnen til å tenke konsekvenser og hjernens generelle modning.

Siden det ligger i genene, har det en stor innvirkning på personligheten til de det gjelder. Noen mennesker har rett og slett et større behov for spenning og utfordringer enn andre for å oppnå samme grad av lykke, og for at de i det hele tatt skal føle seg som friske mennesker.

Det skal mye mer til før de blir redde, eller de har evnen til å gjøre skumle ting til tross for at de er kjemperedde. Slike har på engelsk fått betegnelsen «sensation seekers» eller «risk takers», spenningssøkere eller risikotakere, og det kan virke som om de har et innebygget instinkt, et slags driv som leder dem mot risiko.

Årsaken kan være at balansepunktet i den homeostatiske likevekten er forskjellig hos utpregede risikotakere enn hos andre (mer om homeostase kommer snart!!!). De trenger rett og slett mer adrenalin og andre hormoner før de føler seg stresset. Konsentrasjonen av signalstoffer er høyere enn normalt når de føler seg rolige. Dette gjør at de blir mer ekstreme som personer, og der andre føler frykt, føler de kjedsomhet.

Til hjelp for å finne ut hvor spenningssøkende en person er, har Zuckerman utarbeidet en skala. «Zuckermans sensation seeking scale» gir en indikasjon på, og har som formål å forutsi om hvorvidt en person liker å ta en risiko eller ikke. Ekstremsportutøvere vil nok havne høyt opp på denne skalaen. Hvis du vil, kan du selv teste deg og se hvor spenningssøkende du er ved å klikke her.

Risiko i dagens samfunn har annet innhold

Risiko i dag versus risiko for hundre tusen år siden kan ikke sammenlignes. Teknologien har gjort at det faktisk er mulig å overleve svært risikofylt aktivitet. Vi blir allikevel fascinert av mennesker som er villige til å ta en risiko.

Opp igjennom tiden har det vært nødvendig å ha noen som er tøffere enn andre for å overlevelsens skyld. Parallelt har samfunnet forandret seg mye siden vi dannet de første stammene, og vi er ikke lenger så avhengig av spenningssøkere for å overleve. Våre nedarvede drifter fortsetter imidlertid å påvirke oss uavhengig av samfunnsutviklingen, og drifter trenger å få utløp.

Siden vi har fått et samfunn nesten blottet for risiko, samtidig med at det er få tabuer igjen, handler risikotaking i dag like mye om å bryte samfunnets normer som om å oppsøke direkte livsfare. Det handler om å gjøre noe som ikke er 100 prosent godtatt. Det handler om å befri seg fra Jantelov og andres grep. På denne måten fortsetter risikotakere å være en spydspiss for utviklingen. Det er de som tør å gjøre ting annerledes, og trekke den litt lenger som står for innovasjon. Dette kan imidlertid være vanskelig å innrømme for noen. Enkelte ser på det som en fordel at alle tenker likt og ikke er til «bry».

Det å ta en risiko rommer derfor veldig mye, men utgangspunktet er den samme. Det handler om å ta en sjanse.

Et trygt og godt samfunn oppleves som kjedelig. Det er ikke lenger brukt for risikotakeren, og han vil føle seg mer og mer utstøtt og ubetydelig. Han vil således oppsøke de stedene hvor det finnes risiko for å få utløp for sine instinkter. Jackass og ekstremsport er fenomener som oppstod fordi storsamfunnet rett og slett har blitt for trygt.

De ulike ekstremsporter er fortsatt et alternativ til de tradisjonelle sportsaktiviteter, og konkurransen går mer på å konkurere med seg selv fremfor å konkurrere mot andre. Det handler om å ha det gøy og om å være lykkelig i øyeblikket. Ekstremsport er derfor nært knyttet til selvutvikling.

Foruten å ha en tendens til å tiltrekkes ekstremsport, finner vi ofte spenningssøkere i kriminelle miljøer, i gambling miljøer, og de kan ha et unormalt stort behov for sex. Gode og målbevisste næringslivsledere har en tendens til å komme under kategorien spennigssøker. Til tross for vårt trygge samfunn har vi fremdeles behov for å beskytte oss, og jeg vil anta vi finner mange spenningssøkere i politiet, brannvesenet og militæret.

Teknologien hjelper oss til å finne nye områder med spenning uten at det er direkte livsfarlig. Videospill er i dag så avanserte at det er vanskelig å skille mellom virkelighet og animasjon. Fornøyelsesparker kommer hvert år med større, raskere og mer adrenalinfremkallende karuseller. Filmer med mye action og spenning kan ha en forløsende effekt, og med 3D-effekter blir de enda mer virkelighetsnære. Higen etter spenning vil aldri avta, men grensene utvides hele tiden.

Evne til å ta risiko betyr evne til å beskytte avkommet

Det å være villig til å ta en risiko har som nevnt hatt, og har fortsatt, stor betydning for utviklingen. Noen risikovillige mennesker blir derfor ofte hyllet som helter, med den følge at de får oppmerksomhet. De blir mer interessante for kapitalistiske krefter, de blir sett på som ledere og de blir mer attraktive på det seksuelle markedet. Idioti selger!

Risiko spiller også en rolle når det kommer til forplanting. Ved å være villig til å ta en risiko, viser en at en også har evne til å beskytte avkommet mot farer. Sjekkeartister snakker ofte om approaching anxiety, og de som trosser redselen ved å gå bort til en ukjent jente har kommet over en terskel.

Teorien om hvorfor approching anxiety i det hele tatt finnes, går ut på at det å gå bort til en fremmed dame innebærer en risiko for å enten bli slått ihjel eller å bli varig skadet, dersom det viser seg at hun allerede er sammen med en mann. Dette var spesielt gjeldene før i tiden, før samfunnet ble sivilisert, men ligger fremdeles i minnet til dagens mann.

Når en kvinne ser en mann ta en risiko, trigger det helt primale følelser hos henne. Og en av disse primale følelsene er seksuell opphisselse. Og det vet mannen. Derfor er han villig til å utsette seg selv for fare for å kanskje bli far til hennes barn. Kvinnen på sin side vet at hun får en far som er i stand til å beskytte henne selv og barnet.

The Handicap Principle

I bunn og grunn innebærer det å ta en risiko at en kanskje må bøte med livet. Vissheten om dette gjør at ikke alle er i stand til å ta risiko. Det er forbeholdt de sterkeste. Derfor har naturen sørget for at omgivelsene får greie på det, uten at risikotakeren nødvendigvis trenger å oppsøke fare for å bevise sin overlegenhet.

Den israelske biologen Amotz Zahavi kom i 1975 med en oppsiktsvekkende teori som ble kalt «The handicap principle«. Kort fortalt går denne teorien ut på at forskjellige egenskaper hos ulike dyr utgjør en risiko for eieren, men fremstår allikevel som en fordel. Fordelen ligger i selve handikapet det innebærer å ha egenskapen.

Påfuglhannen har et handikap med sin fargerike og prangende fjærdrakt

Dersom et individ er i stand til å utvise et handikap, må det ha så gode gener at det faktisk kan bære handikapet. På denne måten blir det lettere for hunkjønnet å velge ut en riktig partner. Eksempelet som ofte blir brukt er påfuglens fjærdrakt.

Det å gå med så mye fjær og så fargerik, utgjør en risiko. Påfuglhannen vil være et enklere bytte for eventuelle rovdyr og andre fiender. Allikevel har de utviklet en voldsom fjærdrakt, som påfuglhunnene på sin side synes er dritsexy.

Det samme gjelder for andre fargerike dyr. De er lettere å få øye på, og er derfor et lettere bytte. Det er ikke bare påfuglhannen som har en svært fargerik fjærdrakt. En rekke andre tropiske fugler har fargesprakende fjær. Giftige slanger og frosker er ofte veldig fargerike, og for dem gjør det ihvertfall ikke noe å bli oppdaget. De kan godt koste på seg handikapet det er å være veldig synlige.

Et annet eksempel på handikap prinsippet, er gaseller som hopper og danser rundt rovdyr. På denne måten viser de til omgivelsene at de er overlegne de som ikke tør å hoppe og danse. De viser også at de er i en så god fysisk form at de lett løper i fra jegeren. Hvem tror du hun-gasellen velger? Han som hopper rundt løven, eller han som løper vekk med halen mellom beina.

Handikap prinsippet i menneskelig atferd

Hos mennesket er handikap prinsippet brukt til å forklare atferd som altruisme og gavmildhet. For å gi bort noe, må du ha så mye at du har råd til å avse noe. Bill Gates viser sin overlegenhet ved å gi bort milliarder av kroner. Ikke alle har råd til det. Dyre presanger kan ofte ha en symbolsk verdi i seg, og det er at giveren er bedre enn deg og meg. Han som spanderer på alle kollegaene på firmafesten, gjør det for å føle seg bedre enn andre.

Rapperen Nelly med sin grill

Det å kjøpe seg dyre og fancy ting er også en måte å vise overlegenhet på. Blant amerikanske rappere oppstod det i sin tid en helt spesiell prangende, nærmest klovnaktig stil som vitnet om et behov for å vise seg fram. På denne måten skilte de seg ut fra den jevne Afro-Amerikaner. De har sågar funnet opp «grillen«, et slags gebiss i gull som er prikken over i’en. De med ekstra mye penger river i en grill besatt med diamanter.

Sløsing og bling-bling kan med andre ord være sexy, men bare hvis den som sløser har råd til det. Dyre biler, fine smykker og flotte klær appelerer til noe i  underbevisstheten, og selv om kvinner sier at bilen ikke har noen betydning for tiltrekning, viser forskning det motsatte. Allikevel, hva som er tiltrekkende er kulturbetinget.

Innen sjekkemiljøet finnes noe som heter «peacocking», og har samme funksjon som hos påfuglhannen. Ved å iføre seg noe som gir stor oppmerksomhet, og som ikke alle andre tør å gå med, viser sjekkeartisten at han er bedre enn de andre gutta. Påkjenningen det egentlig er å gå med noe oppsiktsvekkende og det å være annerledes, viser styrke og overlegenhet. En annen fordel er at en blir lagt merke til og skiller seg ut fra en ellers kjedelig gjeng.

En sosial/psykologisk variant av handikap-prinsippet, er den psykiske testingen vi bevisst og ubevisst utfører på hverandre i sosiale sammenhenger. Sarkastiske kommentarer, humor på andres bekostning og generelle forsøk på å utpsyke hverandre forekommer relativt ofte. Den som er sterk nok vil bestå testene (dvs. klare å bære rundt på den byrden som sosialt press faktisk er), og vil bli betraktet som en som er sterkere enn andre. Når vi først er inne på sjekkemiljøet, er en «shit-test» en utmerket måte for en kvinne å raskt finne ut om du er en mann en å satse på eller ikke.

Høye verdier av testosteron er et handikap

Handikap prinsippet forklarer også hvorfor noen driver med ekstremsport. Ved å gjøre noe andre ikke tør, viser de at de er bedre, selv om det innebærer livsfare. Det er selve risikoen som er et handikap. I noen kulturer må mennene vise sin manndom og overlegenhet ved å gjøre farlige ting, ritualer som markerer skillet mellom gutt og mann. På Pentecost Island i stillehavet finner vi opphavet til strikkhopping, der menn kaster seg ut fra høye tårn, bundet til lianer. Det dør flere hvert år.

Marwin Zuckermans antakelser om at evnen til å ta risiko er forbundet med testosteron får også en ny mening når vi ser på senere forskning omkring hormonenes innvirkning på kropp og sinn. Det er blitt oppdaget at høye verdier av testosteron kan ha en negativ effekt på immunforsvaret (noe som også kan forklare hvorfor menns levetid er kortere enn kvinners).

Høyt testosteronivå er med andre ord et handikap, og ifølge handikap prinsippet er det da bare de med gode gener som kan bære et høyt nivå av testosteron. Og høyt testosteronnivå sørger for mer risikoatferd. Risikoatferd er derfor en måte å vise at en har gode gener på, og når risiko i seg selv også er et handikap, vil testosteronbombene være svært attraktive på det seksuelle markedet.

Den fornuftige delen av hjernen vår sier oss at det er idioti å bedrive ekstremsport og skille oss ut. Men instinktene er uforandret, de fortsetter å gi oss de samme reaksjonene i oss selv og hos andre uansett om vi har en fallskjerm på ryggen eller ikke.

Så moralen er: Viser du et handikap, viser du i realiteten styrke og at du er bedre enn andre. (Les gjerne «hva livet egentlig handler om«.)

Til slutt skal du få se en videosnutt om en ekstremsportutøver i et moderne samfunn. Mon tro om denne karen kan betraktes som en risk taker? Tror du han drar damer?? Tror du noen oppfatter ham som en tulling???

Leave a Reply

 

 

 

You can use these HTML tags

<a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <s> <strike> <strong>