Den fysiologiske virkningen av å bedrive ekstremsport kan frembringe en opplevelse av rus. På denne måten kan det å utsette seg selv for farer virke avhengighetsskapende. Hvis en i tillegg har en spenningssøkende personlighet, vil en være svært motivert for å utøve risikofylte handlinger. Men det er også en tredje faktor som er viktig å ta med, og det er jakten på lykken.
Alt vi gjør er mulig å koke ned til overlevelse og utvikling. Det kan derfor virke som et paradoks at det å utsette seg selv for fare har vært en fordel for overlevelse. Men det er faktisk slik, og evolusjonen har muligens avlet frem en helt spesiell type menneske: Spenningssøkeren.
Noen mennesker liker risiko. De setter seg frivillig i livsfare ved å gjøre farlige ting. De er avhengige av fysiske utfordringer hvor døden bare er noen centimeter fra. De elsker adrenalinrushet som skyller gjennom kroppen, og som minner dem på at de virkelig lever. Ekstremsport er en kilde til lykke. Hvorfor, og hva har ekstremsport med selvutvikling å gjøre?