Aina Ostrø Nordahl fortsetter med dette sitt gjesteinnlegg.
De som mener at de kan stole på utdatert vitenskap for å støtte sitt materialistiske synet på universet og liv etter døden, samt paranormale fenomener, er helt klart desinformert.
Det foregår en revolusjon innen vitenskapen
I løpet av de siste tiårene har det vært en merkbar økning i forsking på kvantefysikk, studier som omfatter karakteristikkene av, og forholdet mellom subatomiske partikler og ikke-fysiske energier. Innovative og uortodokse fysikere forteller at denne forskningen har en viktig plass når det kommer til forståelsen av det paranormale og livet etter døden. Disse fysikerne, biologene og matematikerne finner overhodet ingen konflikt mellom vitenskap og aksept for det paranormale og livet etter døden. De viser oss faktisk at de fenomenene vi i dag kaller «paranormale» er høyst normale og helt i tråd med vitenskapelige lover.
Noen av disse forskerne kan man lese mer om her , også dette hos Victor Zammit.
Zammit har forsket på det paranormale og liv etter døden i over tjue år. Han har også de siste åtte årene hatt en motchallenge til Randi James’ million dollar Challenge. Den kan man lese mer om her.
Før jeg går videre til andre forskere, vil jeg anbefale Zammits bok A Lawyer Presents the Case for the Afterlife.
Irrefutable Objective evidence. Det er denne boken, med sine beviser, han utfordrer skeptikerne til å debunke i sin Million Dollar Challenge. Han ber dem ikke motbevise det paranormale, men å ugyldiggjøre metodene for eksperimentene som i hans mening beviser livet etter døden. Han utfordret James Randi for åtte år siden, da han utlyste challengen, uten at noe har kommet ut av det.
Gary E. Schwartz, Schwartz er medforfatter til boken The Living Energy Universe, og The Afterlife Experiments: Breakthrough Scientific Evidence of Life After Death samt The Truth About Medium og har gitt ut flere hundre vitenskapelige artikler og har redigert elleve akademiske bøker.
Schwartz’s hovedfokus når det gjelder forskning, har vært på feltet for parapsykologi. The Veritas Research Programs hovedmål har vært å teste hypoteser, ikke vitenskapelig teori, for at et menneskes bevissthet (eller personlighet eller identitet) overlever den fysiske døden. Ved bruk av vitenskapelige metodologi og protokoller til å måle resultatene, tester han såkalte medier for å finne ut av om de kan kommunisere med avdøde personer. Det finnes masse på nett om Dr. Schwartz og hans forskning. Les og lær.
Den tidligere nevnte skeptikeren Ray Hyman kom med en kritikk av denne boken, som han kalte «How not to test mediums». Her kan man lese Gary Schwartz’ svar på kritikken, punkt for punkt, med både Hymans og hans egne kommentarer. Dette gir en grei pekepinn på hvordan skeptikerne leser, tolker og ignorerer i skjønn sammenblanding mens de trekker sine konklusjoner ut fra sin egen forutinntatthet. De leter med lys og lykte etter den minste lille detalj som kan utgjøre en mulighet for feil resultat, blåser det stort opp mens de glatt overser helheten og de totale sammenhengene samt alle de testene hvor det ikke gis rom for feil i tolkningen av resultatene.
Her finnes en disput mellom Dr. Gary Schwartz og James Randi angående utsagn fra Mr. Randi på hans egen hjemmeside – www.randi.org
En artikkel i Vårt Land i fjor sommer forteller om Mario Beauregard, en kanadisk nevroforsker ved University of Montreal (Departments of Psychology and Radiology, Neuroscience Research Center), som blant annet har forsket på hjernen til karmelittnonner og hva som skjer når de ber. Han er ikke ute etter å bevise Guds eksistens, han ville bare undersøke hvilke deler av hjernen som er aktive under bønn.
Gjennom disse studiene mener Beauregard å kunne bevise at bevisstheten ikke produseres i hjernen, men er en uavhengig energi.
«Det Beaurgard mener han har vist, er at hjernen ikke er det samme som bevissthet. Den er bare et organ, som gjør det mulig for sinnet å forbinde seg med resten av verden. Han har vist at under bønn aktiviseres hele hjernen, ikke bare deler av den, og at religiøse opplevelser dermed ikke kan reduseres til enkle hallucinasjoner. Et menneske aktiviserer hele hjernen kun når det forholder seg til en realitet rundt seg eller i seg. Altså er det en reell og ikke en innbilt verden nonnene forholder seg i sin bønn. « -Sitat fra artikkelen i VL.
Han påpeker at historien om kropp og sjel er langt mer innviklet enn vi vil ha det til i dag, og at det på ingen måte er mer sannsynlig at de som kun forholder seg til kjemi og materialisme har noe mer rett i sine antakelser og teorier enn de som tar høyde for at det finnes ting som bare kan anes, ikke fastslås.
Fokaliserte anfall
De kanskje viktigste observasjoner som er gjort på dette området er de som ble gjort av Wilder Penfield, mannen bak the Montreal Neurological Institute og en av de største nevroforskere som noen gang har levd.
Penfield forsket på hjernens funksjoner ved å stimulere den elektrisk i forskjellige områder av cerebral cortex på bevisste pasienter som gjennomgikk kirurgi – med lokalbedøvelse – for fokaliserte anfall.
Når han tilførte elektriske impulser til «håndområdet» i cortex, begynte pasienten å røre på hånden, men da Penfield så spurte hvorfor han/hun beveget hånden, svarte pasienten at han/hun ikke gjorde det selv, men at Penfield gjorde det med sine elektroder.
Da Penfield gjorde det samme med området for strupehodet, uttalte pasienten en stavelse. Når pasienten ble spurt, svarte «han» at «han» ikke hadde noe med det å gjøre og at det må ha vært Penfield som forårsaket det.
Den mest sannsynlige forklaringen på disse observasjonene er at viljen til å bevege og bevegelsen i seg selv er to forskjellige ting. Den bevisste viljen til å bevege utgår fra noe separat fra hjernen og er i stand til objektiv observasjon av handlinger utført av noe som ikke er annet enn en «computer av kjøtt og blod.»
Det finnes et «jeg» (som i «jeg utførte ikke den bevegelsen») som når den har adgang til computeren (hjernen) kan programmere bevegelser. Om noen andre får tilgang til computeren, vil «jeg» være fullstendig klar over at maskinen kontrolleres av en annen person. «Jeg» og hjernen er derfor ikke samme sak. «Jeg» må være en ikke-cerebral bevisst «vesen», som for eksempel en sjel.
I andre eksperimenter var Penfield istand til å frembringe tydelige, livaktige minner hos pasienten ved å stimulere den ødelagte tinninglappen hos pasienter som led av temporære tinninglappanfall.
Pasientene var forundret over å kunne huske og gjenoppleve ting som hadde skjedd for lenge siden. Samtidig var de tilsvarende oppmerksomme på at de undergikk kirurgi ved Montreal Neurological Institute. Det ble tydelig at det «jeg» som var engasjert i og klar over at han eller hun selv ble operert på der og da, var noe annet enn selve hjernen som ble stimulert til å «avspille» disse minnene og opplevelsene fra fortiden. Pasientenes bevissthet og minneopplevelsene var ikke en og samme ting, det virket heller som om personens «jeg» observerte hjernens aktiviteter.
Penfield rapporterte videre at det ikke finnes noe område i hjernes cerebrale cortex hvor elektrisk stimulans vil få en pasient til å tro, avgjøre eller ville. Disse tingene er ikke hjernefunksjoner, men funksjoner tilhørende «jeg» eller sjelen.
Studier av hvordan hjernen analyserer sensorinput leder til de samme konklusjonene. (2)
Vitenskapen vet ikke alt
Man kunne skrive side opp og side ned, bøker og artikler om hjerne, sjel, liv etter døden og så videre, og det er allerede gjort, blant annet av personer nevnt i denne artikkelen. Jeg anbefaler på det sterkeste at man klikker inn på linkene og leser og leter videre derfra for å få et så bredt perspektiv som mulig før man velger å tro eller ikke tro på noe som helst av dette. Det er ikke nødvendigvis det beste å bare ta andres ord for såkalt «god fisk».
Når alt kommer til alt; det som er viktig å tenke over er ikke bare hva vitenskapen vet med sikkerhet til dags dato, men også hva den ikke vet (ennå). Hva er mest fordelaktig for vitenskapelige undersøkelser, – et åpent sinn eller selvhøytidelighet? Visst er det sant at opportunister tjener på den mørke og mystiske paranormale verden og det ukjente, og at noen mennesker er villige til å tro på hva som helst, men det er også sant at forskere har falsifisert data for å motta bevilgninger eller valgt å overse uheldige eller upassende fenomener for å opprettholde status quo i sitt felt.
Vel, som den amerikanske journalisten og forfatteren Charles Fort en gang sa; «Heksekunst har alltid hatt tøffe tider, helt til den blir etablert og får et nytt navn».
