Kvantemekanikk og selvutvikling, del 1

KvantemekanikkKvantemekanikk har dukket mer og mer opp i forbindelse med selvutvikling, ikke bare i en materiell forståelse av begrepet, men også i en mer åndelig tilnærmelse. Tilhengere av både vitenskap og spirituelle miljøer venter på at fysikere skal komme så langt i sin forskning at de kan forklare det som eksisterer i den ikke-materielle verden (f.eks. sjelen, eller aller helst Gud). Og kanskje vitenskapen er på vei til å finne svaret…

Jo mer kunnskap jeg har fått, jo mer ser jeg at alt henger sammen. Jeg har skrevet denne artikkelserien for å få deg til å forstå mer av begrepet selvutvikling, Loven om tiltrekning, positiv tenkning, og at metafysiske begrep (sjel, Gud, healing, tankelesing osv.) kanskje kan forklares ved hjelp av fysikk. For de som ikke har så mye interesse for fysikk, kan dette virke kjedelig og innviklet. Det er imidlertid langt fra kjedelig, men det er innviklet. Ta deg tid til å lese hele artikkelserien, så får du et innblikk i hva som skjer i fysikkens verden for tiden. Forhåpentligvis vil du også forstå selvutvikling på et mer dypere nivå.

Universets bestanddeler

Det starter med tanken om at alt i universet henger sammen. Alt som overhodet eksisterer stammer fra en og samme materie. Du, jeg, naboen, dyrene, trærne, jorda, sola. Ja absolutt alt i universet består av den samme materien. Materien var en gang samlet i et usannsynlig lite punkt kalt singularitet, helt inntil The Big Bang skjedde for omlag 13,7 milliarder år siden. The Big Bang satte i gang både rom og tid, og materien ble utsatt for en voldsom ekspansjon.

Ettersom tiden gikk, dannet materien galakser, solsystem og planeter, mennesker, dyr, planter, bakterier. Tidlige vitenskapsmenn som Galileo Galilei og Nicolaus Copernicus ble svært interessert i astronomi. Etter hvert fikk vi lover som forklarte mekanismene i vår fysiske verden, Newton fikk et eple i hodet og man hevdet lenge at den minste bestanddelen i alt som fantes var en liten partikkel kalt atom.

Isaac Newton er nok et kjent navn for de fleste, og det er han som står for mesteparten av det vi kjenner som klassisk fysikk.

Klassisk fysikk tar for seg krefter og påvirkninger i materien slik vi oppfatter det gjennom våre sanser. I den klassiske fysikken er absolutt alt forutsigbart, og kan beregnes ved hjelp av fysikk-lover og matematikk. En kan regne ut hva som kommer til å skje når A påvirker B. Forutsetningen for dette er at alt i bunn og grunn er fast stoff. Dermed måtte jo også lys være fast stoff bestående av partikler.

Partikkel eller bølge

Ikke alle var enige i at lys er partikler. En nederlandsk fysiker ved navn Christiaan Hyugens mente at lys måtte bestå av bølger. Det var dermed duket for en uenighet omkring lysets egenskaper.

På begynnelsen av 1800-tallet ble det imidlertid gjort et eksperiment som fastslo Hyugens tidligere antakelser. Den engelske vitenskapsmannen Thomas Young gjorde det som har blitt et av kvantefysikkens kjennemerker, «The double slit experiment«.

Det Young gjorde, var å kjøre lys gjennom to spalter. Resultatet var at det oppsto interferens, noe som kun oppstår med bølger. Dermed var det bevist at lys har bølgeegenskaper. Se video!

En ny æra

Rundt århundreskiftet skjedde det mye som fikk betydning for fysikken og for vårt verdensbilde. Fysikere verden over gjorde mange parallelle oppdagelser som endret synet på egenskapene til universets bestandeler. Oppdagelsene førte til en ny gren innen fysikk, nemlig partikkelfysikk (kjernefysikk). Det ble oppdaget at atomer kunne spaltes opp i ytterligere mindre deler. Et resultat av denne oppdagelsen er f.eks. oppfinnelsen av atombomben.

Lenge trodde man at atomer var de minste delene, men en new zealandsk fysiker ved navn Ernst Rutherford fant ut at atomet bestod av flere, enda mindre deler. Rutherford fremstilte atomet som en positivt ladet kjerne med ett eller flere negativt ladede elektroner sirklende rundt i faste baner, nesten som et solsystem i miniatyr.

Den minste bestandelen i et atom er en kvark. En kvark er den aller minste partikkelen som finnes (sett bort i fra strengteori, som jeg kommer tilbake til senere). Når kvarker smelter sammen, dannes protoner og nøytroner. Settes protoner og nøytroner sammen får vi atomkjerner.

Rundt atomkjernene finner vi en eller flere elektroner som løper rundt i baner. Sammen utgjør atomkjernen og elektronet et atom. Atomene får sine egenskaper ut i fra atomkjernens ladning og antallet elektroner som befinner seg rundt kjernen.

En oversikt over atomene og deres egenskaper finner vi i det periodiske system.

Fysikk hadde til nå hovedsakelig handlet om det som skjer på et makronivå. Det vi kan se og ta på. Med oppdagelsen av kvarker, begynte forskerne å konsentrere seg mer om det som skjer på et mikronivå. Kvantemekanikk, eller kvantefysikk,  tar oss med til det som skjer innenfor atomet. På det subatomære nivået.

Artikkelserien om kvantemekanikk og selvutvikling:

Skribent: DineVibber.no

3 tanker om “Kvantemekanikk og selvutvikling, del 1

  1. Hello! I want to say thanks for an interesting post about a something I have had an interest in for many years now. I have been lurking and reading the posts avidly and just wanted to thank you for providing me with some insterestin reading material. I anticipate reading more, and taking a more active role in the discussions here.

  2. OM KVANTEMEKANIKK OG DEN KOMPLEMENTÆRE TANKE….

    Ny komplementær forståelse av universet er tuftet på kvantefysikk / kvantemekanikk og en kosmosofi som geunnleggende bygger på forståelsen av at vårt fysiske univers «ikke kan ha oppstått av seg selv», men består av et komplementært eterisk superintelligent univers – et univers som er skaperen av vårt fysiske, reduktive og målbare kosmos. I 2005 landserte Olav Haverstad teorien om – og definisjonen av begrepet TID ( Total Intelligent Dimensjon), som nettopp er forstått som et eterisk komplementært superintelligent rom – til vårt fysiske målbare kosmos. Grunnleggende for en slik kosmosofi er astrofysikeren / fysikeren David Bohm og hjernefoskeren Karl Pribrams teori om det HOLOGRAFISKE UNIVERS. Albert Einstein stilte seg bak deres teori på sine siste leveår, nærmere bestemt et par år før han døde i april 1955.

    Delog Olav Haverstad

Kommentarfeltet er stengt.