Denne «inspirasjon på søndag» handler ikke om filmen Forrest Gump selv om det kanskje kan virke sånn.
Hvis du har sett den utmerkede filmen Forrest Gump husker du sikkert løpescenen. Der hvor Forrest plutselig får det for seg at han skal løpe, en aktivitet han holder på med uavbrutt i over tre år tilsammen. Folk spør ham om hvorfor han løper. Er det for en spesiell sak? Er det for verdensfreden? Forrest svarer at han rett og slett bare «følte for å løpe».
Hele scenen var morsom. Morsom fordi det var utrolig underholdene å se en tilbakestående fyr finne på noe så sprøtt som å løpe bare for å løpe. Men den har også en underliggende dypere mening.
Kan det være slik, at det i vår tid er ukomfortabelt å gjøre noe bare for å gjøre det? At det må en grunn til at folk gjør det de gjør? Og da helst noe som er samfunnsnyttig? Hvis du gjør noe uten å ha en mening med det, blir du lett ansett som litt rar.
Det holder ikke at du rett og slett bare liker å gjøre det, selv om det tilsynelatende er uten mål og mening.
Når barn leker, er det som regel uten mål og mening. De leker bare fordi de liker å leke. Noen mener at barns lek er viktig for hjernen, slik at den utvikler seg normalt. Det er sikkert riktig. Men for barna, er en lek bare en lek.
Kan det da være at løping også har en viktig funksjon på samme måte som barnas lek? Ikke bare den fysiske, men også en utviklingsmessig?
Mange ganger oppleves livet som tomt og uten mening. Når en opplever motgang eller stagnasjon, lurer en gjerne på om det er en mening med det.
Jeg tror at den perioden med motgang eller stagnasjon bare er en overgang til et nytt stadie i livet. Du «løper» nemlig mot noe annet. Det er en periode hvor du skal lære. Men når du er middt opp i det, kan det være svært vanskelig å tenke seg ut av situasjonen.
Så for meg er løpingen til Forrest Gump et symbol på at han løper fra noe gammelt og mot noe nytt. En ny periode i livet.
Er du enig?
Motgang og stagnasjon er jo så mangt. Jeg synes det blir feil å framstille motgang og stagnasjon i generelle termer, som overgang til et nytt stadium.
Noen former for motgang, som gjentatte overgrep, er bare nedbrytende, synes jeg. Ikke er det lett å komme ut av stagnasjonen etterpå heller, siden hjelpeapparatet ikke er opptatt av slike ting.
Hei Sigrun.
Du nevner gjentatte overgrep som en form for motgang og stagnasjon. Dette er absolutt motgang og stagnasjon, men årsaken er klar og åpenlys. Slike ekstreme situasjoner er heller ikke det jeg fokuserer på når jeg skriver på bloggen.
Det virker som om jeg har ordlagt meg litt tungvint. Men når jeg skriver motgang og stagnasjon mener jeg en følelse som kommer innenfra. Ikke en følelse som blir utløst av noen spesielle eksterne faktorer (f.eks. overgrep).
Alle kan oppleve motgang og stagnasjon fra en subjektiv vinkel i perioder i livet. Dette til tross for at vi egentlig ikke skulle ha noen grunn til å føle det slik. Noen kaller det livsfaser, 30-, 40-, 50- årskrise osv.
Personer som spesielt opplever motgang og stagnasjon er (topp)idrettsutøvere. På sin vei til medaljene oppleves motgang og stagnasjon svært frustrende. Men det er kun en følelse som blir generert innenfra. Det trenger ikke å være noen spesielle eksterne hendelser som får idrettsutøveren til å føle det slik.
De fleste idrettsutøverne kommer seg ut av denne «krisen» på egenhånd. Men faktisk er det mange som benytter psykolog-hjelp.
Utvikling skjer i form av stadier, også selvutvikling. Når vi er ferdig med ett stadium, vil det ta en stund før vi merker vi er over på et nytt. I denne mellomperioden kan mange føle det som stagnasjon og motgang.
Jeg ser Forrest Gump sin løping i filmen som et symbol på en som befinner seg i en slik mellomperiode. Han løper fra ett stadium mot et nytt.
Takk for kommentar.
Grunnen til at jeg skrev det, er at det er mye moralisering ute og går overfor oss som er
traumatisert.
Sigrun’s siste post er:– De har jo overlevd!
http://video.google.com/videoplay?docid=2157824805736114591
Kunne ikke vært mer enig!
Louisee’s siste post er:Brunette VS blondine!