Skrevet av Tom Endresplass, konsulent innenfor endringsledelse i næringslivet og hobbyblogger. Les mer på hans blogg Intervensjon.
Visste du at hjertet ikke tar opp oksygen fra selve blodstrømmen som pumpes rundt i kroppen, men fra en egen blodtilførsel? Det er denne blodtilførselen som er problemet for pasienter som må utføre såkalt bypass operasjoner (Koronar by-pass kirurgi). Hovedårsaken til problemer med denne blodtilførselen er resultatet av livsstilssykdom.
Dr. Edward Miller, rektor og leder av sykehuset ved Johns Hopkins University er ekspert på dette området, og han har gjort et oppsiktsvekkende funn når det gjelder sine pasienter. På bakgrunn av dette har han gjennomført et forskningsprosjekt som jeg vil bruke som eksempel her.
Det hele startet med at han oppdaget at svært få pasienter endret livsstil etter behandling. Til tross for at man på sykehuset blir fortalt at årsaken er livsstil, og at en slik den pasienten hadde før operasjonen vil kunne medføre døden om man skulle få problemer med denne blodtilførselen igjen.
Observasjoner 2 år etter operasjonene, viste at 90% av pasientene ikke hadde endret livsstil. De levde som før, helt uten hensyn til hva de hadde vært igjennom og blitt fortalt. Hvordan kan dette være? Med døden som konsekvens av å fortsette som før, klarer likevel ikke disse menneskene å endre livsstil.
Samtlige av disse pasientene har vært igjennom et program hvor de blir tilført kunnskap om en bedre livsstil. De har hatt samtaler for å peke ut sin skadelige adferd, og samtlige hadde gode intensjoner om å gjøre noe med dette i det de forlot sykehuset. Likevel feiler 9 av 10 i forsøket.
Årsaken ligger i vår naturlige evne til å utsette ubehag.
Hjernens to ulike systemer: Autopilot og selvkontroll
Vi er født på denne jorden med instinkter som for tusenvis av år siden, sørget for at vi overlevde en langt farligere hverdag enn vi har i dag. Hjernen er den viktigste muskelen i kroppen fordi den styrer alle de andre musklene våre. Den er selve styringsenheten, og den består av ulike deler som har ulike oppgaver.
Det forskere har funnet ut, er at vi litt forenklet kan dele hjernen inn i to fungerende systemer. Hvor det ene systemet er en autopilot, og det andre systemet er et reflekterende system som jeg her vil kalle selvkontrollen.
Autopiloten er den som instinktivt sørger for at vi hele tiden sparer energi på bruk av hjernen. Den har et enormt arkiv med oppskrifter på hvordan man gjør ting, og gjør ting for oss uten at vi engang vet om det. Bare tenk deg hvor mange bevegelser du har gjort i dag som du ikke har trengt å tenke over. Autopiloten går hele tiden, og du kan ikke stoppe den.
I praksis er autopiloten et resultat av millioner av sammenkoblede nervebaner i hjernebarken, såkalte synapser. Dette er informasjon og erfaringer som er satt opp i et slags nettverk, som brukes til å ta beslutninger i situasjoner vi kjenner og har erfaring med. Desto oftere vi bruker en nervebane eller et nettverk av disse, desto lettere har vi for å bruke dem. Det er dette som er læring.
Selvkontrollen er den delen av hjernen som kobles inn når vi må tenke igjennom noe. Når vi aner farer, føler oss truet, er usikre og ikke har erfaring og trening i det som skal besluttes og gjøres. Alt som er nytt og uvant.
Du har kanskje skjønt det, at autopiloten også holder alle vanene våre. Og her ligger utfordringen: Om man sammenlikner autopiloten og det reflekterende systemet som om de var to prosessorer, er autopiloten i stand til å håndtere 11 millioner bits i sekundet. Den reflekterende, 50 bits i sekundet.
Dette er også årsaken til at autopiloten brukes i alt for stor grad, det reflekterende systemet er supertregt og kjempetungt å drive. Med andre ord ubehagelig for oss. Motivasjon for autopiloten, kan kun være umiddelbar. Den er ikke i stand til å forstå eller læres til å prioritere det som er lengre frem enn 5 dager.
Dette er altså forklaringen på hvorfor det er så vanskelig for hjertepasientene å endre adferd. De går rett tilbake til sine gamle liv, med alle vanene de har. Den «nye» kunnskapen om riktig adferd krever at det reflekterende systemet står på konstant over tid, til nye nervebaner er skapt og gamle vaner blir erstattet med nye.
I studiet av hjertepasientene ble det gjort et forsøk på å hjelpe folk med vaneendringen. Dr. Miller la opp et program hvor pasienter som alle hadde vært igjennom den samme operasjonen møttes to ganger i uken. Møtets innhold var nøye beskrevet, hvor alle skulle fortelle om hvordan de hadde håndtert sine gamle vaner, hvordan det gikk med de nye, og ikke minst om de trengte hjelp eller lurte på noe.
Programmet pågikk i ett år, og etter tre år undersøkte man hvordan det hadde gått. Resultatet var forbløffende. Nå hadde 77% faktisk endret livsstil til det bedre. En økning på 67% i forhold til de som ikke deltok på et slik program.
Det viktige her, er å forstå mekanismene i en slik gruppe:
1. Rollemodeller og likesinnede
Ofte når noen forsøker å endre vaner, blir de fulgt opp av noen som ikke har eller trenger å endre vaner. Disse blir sett på som utenforstående og uforstående til situasjonen og hvor vanskelig det er å endre seg. Når man kommer sammen med likesinnede, ser man seg selv gjennom andre.
Noen får det til, noen sliter like mye og man ser at det er hardt arbeid som skal til. Her nytter det ikke med unnskyldninger, fordi alle er i samme båt og noen blir bevis på at de rette tingene er mulig. Overbevisning er nøkkelordet i punkt 1.
2. Ignorering
Ettersom autopiloten vår forsvarer energibruken til hjernen, nekter den tilgang til det reflekterende systemet. Det er lett å gjøre seg opptatt med andre ting, det er lett å finne unnskyldninger (noe autopiloten er proff på), og til slutt har vi klart det: Vi overser hele problemet. Men når man må stå ansikt til ansikt med andre og diskutere problemet hver 3-4 dag, tvinges vi til å forholde oss til det faktum at vi må endre oss og det blir til slutt mindre behagelig å gjøre det riktige.
3. Sosialt
Vi mennesker er flokkskapninger. Et av våre primærbehov er sosial aksept, vi kopierer andre, og ønsker å bli sett og hørt. I kombinasjonen med at vi ønsker å gjøre det som er riktig for ikke å bli «dømt», medfører dette en konstant påminnelse om følelsen å stå foran en gruppe og si at du ikke prøver.
Det blir litt som å innrømme at du er lat eller udugelig. Dette ubehaget gjør det reflekterende systemet mer tilgjengelig, og det er lettere for oss å være tilstede og ta de riktige valgene.
Dette eksemplet og forklaringen, kan gi forslag på mange tiltak vi kan gjøre som enkeltindivider når vi ønsker å endre oss. Ved å forstå mekanismene i oss selv, og hvordan vi kan påvirke dem.
Tiltak
I punkt 1 handler det om å søke overbevisning.
Har noen andre klart det før meg?
Er det noen jeg kan se på eller spørre?
Kan jeg oppsøke noen som er i samme situasjon som meg, og diskutere utviklingen med fra tid til annen (oftere enn hver 5 dag!)?
I punkt 2 handler det om tilstedeværelse.
Du trenger påminnelser. Lapper på kjøleskapet, skjermsparer på pc’en, påminnelser i kalenderen.
Punkt 3:
Avtal gjerne med en venn eller ektefelle at du «rapporterer» hvordan det går med faste mellomrom. Går det ikke to ganger i uken, så i hvert fall en gang. Her skal du fortelle hva som er vanskelig, hva du gjør for å overkomme det vanskelige, og be om hjelp om det er noe som er for vanskelig.
Forplikt deg selv gjennom å fortelle dine planer til kolleger, eller på facebook for den saks skyld. Som sagt er det mye som skjer autopiloten hos oss mennesker. En slik forpliktelse er i hovedsak for at vi skal få autopiloten til å jobbe med oss og ikke mot oss.
Kunnskapen om vårt enormt kraftige autopilotsystem er uhyre viktig viten. Ta dette med deg, og tenk på det både når du ser på deg selv og andre. Har du barn, forstår du hvor viktig det er med gode rutiner for innarbeidelse av vaner. Slurver man, programmerer man barna til å bli slurvete.
Selvkontroll eller bruken av det reflekterende systemet kan læres. Rutiner og forutsigbarhet er en viktig faktor. Evnen til å vente på noe er den viktigste faktoren forskerne har funnet. Heldigvis har man også funnet at selvkontrollen kan læres og utvikles når som helst i livet.
I neste artikkel skal jeg beskrive konkrete tiltak som tilrettelegger for utvikling av selvkontroll.