Kommentarer til: Positiv psykologi og veien til et lykkelig liv

Av: Jorunn

Jorunn — Wed, 13 Jan 2010 00:35:12 +0000

Ja jeg er helt enig med deg Stig! Dette er virkelig interessant! Jeg har et bilde på veggen her hjemme som jeg aldri kommer til å selge. Det er en av mine favoritter. Når jeg arbeidet med dette så ønsket jeg å hente alt som bodde i meg av negativitet i form av smerte, fortvilelse, angst osv. Resultatet ble et utrolig oppløst bilde i kaos. Et inntrykk av total ødeleggelse.
Det var veldig forløsende å hente opp alt som lå i «kriker og kroker» i meg. Og det beste ved det hele var at når jeg var ferdig med dette, så var det født veldig mange nye ideer. Det ble et rush på en måte, malte dag og natt. Jeg følte jeg hadde tatt et sjumilssteg fram, og var lykkelig.
Det vil være veldig interessant å kunne få lese artiklene dine som kommer. :O)

Av: Stig

Stig — Tue, 12 Jan 2010 21:28:21 +0000

Det er et meget interessant innspill du kommer med, Jorunn. Det er artig å høre dette fra en kunstner. Jeg har en idé om at kreativitet er avhengig av en ubalanse. Om ikke lenge skal jeg poste noen artikler om balanse, og etterhvert kreativitet. Den polariteten som glede og sorg, depresjon og max lykke og alle andre motsetninger gir, skaper bevegelse. Og utvikling er bevegelse. Alt beveger seg nemlig i den hensikt for å komme i balanse. Når noe er i balanse, skjer det ingenting, for det er ikke behov for det. Derfor tror jeg kunstere er avhengig av en ubalanse og polariteter for å være kreative.

Av: Jorunn

Jorunn — Tue, 12 Jan 2010 11:24:53 +0000

Det er litt rart det der med som du sier Trond, at noen foretrekker å være negativ. Som en kunstnerspire så må jeg spille også på negative ting i arbeidene mine. Jeg MÅ ta med hele følelsesspekteret for å få med alle elementer.
Men det er ikke bra å være «flat» både på den ene eller den andre siden mener jeg. Noen påstår at de er mest kreative når det regner ute og man blir litt innesluttet. Ja kanskje litt deppa.
Da går man i dypet av sitt indre opg føler litt på det.
Men klart – det har ingen hensikt å «være der» hele tiden.

Det er supert med konstant positive og glade mennesker. Dessverre så smitter negativitet mye fortere på andre enn positivitet. Men JEG er i den formening at jeg ikke ville være uten noen negative små perioder i uken, for jeg ville ikke kunne utvikle meg videre uten å kunne stoppe opp….. tenke…. føle….og erfare hva som bor inni meg, for å male det inn i fremtiden. Så det som er viktigst i dette tror jeg, er HVORDAN du bruker ALLE følelsene. Det er der utfordringen ligger.

Av: Stig

Stig — Sat, 05 Dec 2009 20:51:37 +0000

Enig med deg Trond!

Av: Trond

Trond — Fri, 04 Dec 2009 11:50:45 +0000

Det hele handler om å forstå at det handler om å VELGE. Prøver på ingen måte å si at det alltid er lett å velge å tenke positivt, men bare å forstå at det går an å velge motsatt, er hele clewet. Og det blir veldig mye bedre når man trener på det. Synd at enkelte faktisk «foretrekker» å være negativ. Det gir dem et eller annet.

Av: I.J.L.

I.J.L. — Sun, 30 Aug 2009 05:00:22 +0000

Greitt det! Ditt prosjekt er livskunst,og det er selvsagt også viktig.

Av: Stig

Stig — Sat, 29 Aug 2009 22:55:21 +0000

@I.J.L: Fokus på metal sykdom og sykdom generelt blir for negativt for meg. Sorry.

Av: I.J.L.

I.J.L. — Sat, 29 Aug 2009 11:07:45 +0000

Jeg tror egentlig ikke dere forstår hva den nevrotiske tilpasningsformen går ut på.Det er ikke snakk om å få fylt opp sinnet med en masse søppel,for så å få feiet den ut igjen slik at sola kan slippe til.

Grunnlaget for nevroser er,etter min mening og at det finnes avgjørende erfaringer som disse menneskene aldri har gjort. De har aldri erfart hvem de er i seg selv som personer i et ekte og levende samspill med et annet menneske.Ingen kan ha bevissthet om noe de aldri har gjort erfaringer med,og ingen kan derfor heller oppnå ekte selvbevissthet når de aldri har erfart hvem de er i seg selv.
Fordi de mangler ekte SELVbevissthet, må de finne noe annet å knytte bevisstheten til.Noen knytter den til makt, eiendom, utseende osv., og noen knytter den til illusjonene om sin egen moral og etikk. Det er den siste gruppen som blir de typiske nevrotikerne. De har gjort erfaringer med oppdragere som ville forme dem i sitt eget billede og kontrollere dem etter eget behov som en utvidelse av seg selv,som en del av en vegeterende enhet. Fordi de erfarte at dette ble ønsket, tror de at en slik innordning fortjener å roses som moral og etikk.

Men disse nødløsningene er som å drikke saltvann mot tørste. Jo mer de lar seg formes og styres utenfra, jo mer fremmede blir de for sitt eget, indre liv, for drivkreftene i seg selv og i sin natur. Til slutt risikerer de å miste seg selv. Dette er angstens årsak.

Ny sunnhet ligger i å gjøre de avgjørende erfaringene med seg selv som person i et ekte samspill med et annet menneske,eller ved å oppnå frihet gjennom å gjennomskue nødløsningene. Denne siste løsningen er meget skremmende,for de har aldri gjort erfaringer med noe alternativ. Jeg har skrevet mer om dette her:
http://www.nevrotikeren.net

Av: Stig

Stig — Fri, 28 Aug 2009 11:31:09 +0000

@Øystein: Positiv psykologi er fremdeles en ung vitenskapelig gren, selv om mye av tankegangen er gammel. Jeg er enig med deg i at det nok ikke finnes kun en form for positiv psykologi. Når temaer som positiv tenkning og lykke inntar vitenskapen byr det på både fordeler og ulemper mener nå jeg. Fordelen er at vitenskapen har mye resurser og kan forske. Da vil vi ihvertfall få et vitenskapelig grunnlag for at positivitet er bra.
Ulempen er kanskje at vitenskap er svart-hvit. Det er enten-eller. Men i den virkelige verden er det ingen som har de samme følelsene for de samme opplevelsene/tingene. Vi har alle et unikt verdensbilde. Kan en da allmenngjøre resultatene fra forskningsfunn? Dette er et problem spesielt hos samfunnsvitenskapen etter min mening.

Resultater av bl.a. studier av tvillinger har ledet frem til at evnen til å føle glede og håp er 50 prosent arvelig. Men det forekommer avvik i forskning, og de hører vi sjelden om.

Jeg er helt enig i at avstanden mellom det vi tror på og det vi skal utføre ikke må være for stor. Det må være en balanse. Men utvikling består ofte i å gjøre ting vi egentlig ikke har tro på at vi kan gjøre, men så gjør vi det allikevel. Det handler i bunn og grunn om å endre sitt verdensbilde til å matche det du VIRKELIG kan sette ut i livet. Det handler om å endre balansepunktet.

Og jeg er overbevist om at de aller fleste mennesker er i stand til å gjøre mye mer enn det de er lært opp til å tro om seg selv.

Av: Øystein

Øystein — Fri, 28 Aug 2009 11:07:23 +0000

God artikkel om et viktig emne. Jeg er i utgangspunktet et positivt menneske og tror det fører mye godt med seg og er mye bedre enn alternativet.

Allikevel vil jeg påstå at det ikke finnes bare «èn form for positiv psykologi», men at det derimot er mange avarter. Det er fremdeles mye «synsing» (facts are few yet experts many) og vet at det også finnes seriøs forskning som forteller om den mørke siden av positiv psykologi.

Se f.eks. http://managementmatters.wordpress.com/2009/06/15/could-positive-thinking-have-negative-consequences-for-those-who-need-it-the-most/

Personlig tror jeg på balanse og mener at noe av hemmeligheten ligger i at det ikke må være for stor avstand mellom de positive tankene som skal trekke oss opp og frem og hva du faktisk tror på … Da klarer vi ikke å «lure» oss selv… og det er vel det som gir effekten, er det ikke?