Det som er at jeg som alltid har vært positiv er blitt selv negativ. Har ikke de fantastiske øyeblikkene med glede jeg kunne føle før. Alt er bare svart.Jeg er deppa. Har han smitta meg med negativiteten sin? Bare jeg ser han så tenker jeg hvilken tulling jeg er sammen med. Jeg sier jo ikke det høyt for det ville han blitt virkelig fornærma for.

Livet er kjedelig er hans motto og ingenting kan forandre det. Og det er alltid min skyld. Bare jeg kunne være sånn og sånn så ville alt vært bra. Det rare er at han finner nye krav straks jeg har forandret meg. Og til og med prøver å hindre meg i å gjøre forandringene. Poof! Noe så forferdelig! Jeg har lyst å treffe gode, positive mennesker hjemme, men det er ingen som kommer pga han. Så han er i ferd å isolere meg fra folk.

Jeg studerer psykologi, og du gir gode prinsipper dine gjester har muligheter til å etterleve.

Når jeg prater med folk ditcher jeg ordene negativ og positiv. Folk blir ofte irritert når jeg gir dem råd uten at de ber meg om deg. Jeg prøver alltid å si de riktige tingene som folk vil høre, men det har resultert i at vedkommende forteller meg en lang beskrivelse av deres tragiske livshistorie som ofte begynner med setningen «Du skulle bar visst hva jeg har vært gjennom»… Kort sagt så går de med en gang inn i offerrollen, og det er nettopp det negative mennesker gjør.

Og etterhvert stillte jeg meg spørsmålet, hvordan kan man hjelpe mennesker som har valgt å seile sine egen sjø?

Etterhvert fant jeg ut av at den beste måten er å få dem til å finne gode nok grunner til å forandre den negative troen de har om seg selv. Utfordre bevisene som støtter den. Prøve å skape en ny kraftfull positiv tro og prøve å finne nye bevis som støtter denne troen. Til slutt er det så viktig at man ser for seg at troen blir oppfyllt, før den blir oppfyllt i virkeligheten. Det handler om å ha et positiv fokus og se for seg fordelene med det man tror på.