Saa god som du er til aa beskrive ting saa er det mange felter du kan tilfoere verdier. Kjenner personer hvis eneste arbeidsoppgave er aa formulere korrespoendense/ulike teskter etc. som er vesentlig daarligere til aa formulere seg enn deg.

Foreldre kan gi sine barn ros, støtte og behandle dem fint, men hvis de selv sliter med dårlig selvtillit vil de vanskelig klare å gi sine barn den genuine selvtillitten som må til for at de skal fungere optimalt senere i livet.

Som barn er vi veldig følsomme, og vi tar lett inn den sinnstemningen som råder i andre mennesker. Slik kan dårlig selvtillit overføres barn selv om foreldrene ikke mener det.

Det å endre seg starter med å endre vaner og mønstre, og alt vi gjør starter med en tanke. Derfor kan du begynne med å endre tankene dine. Videre er det viktig å endre atferd. Dette tar imidlertid tid, og det krever at du er villig til å bruke masse energi på det. Start i det små og se for deg at du har den selvtillitten du ønsker om 5 år! Tålmodighet!!!!!!!

Det at du har selvinnsikt og ser hva som er gæærnt er et bra utgangspunkt. Du trenger antakeligvis hjelp av profesjonelle til å sette i gang prosessen. Venner og familie er en støtte, men vil aldri klare å bygge deg opp på samme måte som en profesjonell terapeut.

Siden du nevner kroppen din som overvektig tolker jeg det som at dette er noe du tenker mye over. Det fine er at det er noe du faktisk kan gjøre noe med, (i motsetning til hvis du var født uten armer eller bein). Det er kanskje vekten du skal begynne med?

Du snakker mye om at det er foreldrene som er grunn til dårlig selvtillit, men jeg føler virkelig ikke at mine foreldre er grunnen. De har alltid vært der, de har oppfordret meg til å gjøre det jeg vil, hjulpet meg, rost meg osv. Jeg har hatt dårlig selvtillit så lenge jeg kan huske. Når jeg prøver å tenke på barndommen min, og hvem som kan ha påvirket meg får jeg sperre. Jeg klarer ikke å se det. Jeg vet ikke hva jeg gjøre, jeg har kommet til et bristepunkt nå hvor jeg forstår jeg må gjøre noe.

JEg sliter mye, men samtidig kan jeg også ha det moro. Jeg har en jobb som jeg er veldig glad i, men jeg klarer ikke slutte å tenke på om jeg gjør noe feil, sier feil ting osv. Når det kommer til vennene mine som betyr mye for meg, er jeg hele tiden redd for at de bare har meg i «reserve». Jeg føler meg aldri bra nok for noen eller noe. Jeg har også 2 venninner som jeg føler at jeg kan snakke meg og stoler på. Men vi er en ganske stor «vennegjeng», selv om det ikke er hva det engang var. Når det kommer til gutter klarer jeg ikke legge fra meg tanken at de bare utnytter meg og ler bak ryggen min.

Jeg har noen kilo mer enn hva jeg burde ha, og har vel skjønt selv at jeg bruker det som «beskyttelse». Jeg føler i utgangspunktet at ingen liker meg, at de ser ned på meg. Og da er det greit å kunne si at jeg ser jo bare jævelig ut, det er derfor. Men om jeg kommer dit jeg ønsker og føler meg komfertabel – kroppsmessig vil det jo være MEG de ikke liker. Jeg bryr meg ekstremt mye om hva andre tenker og mener om meg. Jeg veit det bare er dumt, men jeg klarer ikke å legge det fra meg. Jeg blir fort påvirket av andre, jeg tar til meg alt som blir sagt, selv om det liksom skal være «tull».

Jeg veit ikke hvordan jeg skal klare å begynne å tenke annerledes, jeg låser meg helt hver gang jeg prøver å gjøre noe.. samtidig som jeg føler at selvinsikten er der og jeg ser jo hva som er gærent med meg.

Jeg klarer ikke helt og finne rota til min selvtillit, men skal jobbe med det. Jeg har dystleksi og trodde jeg aldri kunne skrive på nett for da MÅTTE noen komentere mine skrive feil og det taklet jeg ikke, jeg orker ikke leve som «unnskyld for at jeg er til«. jeg får ofte komentarer som «stakkars deg du er så søt og «dum«. jeg kjenner meg mye igjen av det du skriver. jeg ser aldri folk i øynene og har alltid likt og være «anonym« jeg har også utviklet et annent problem og det er og rødme (har aldri gjort dette tidligre) men veit jeg kan kontrollere det hvis jeg la vær og tenke på at nå rødmer jeg. det rare med meg er at jeg kan snakke fint i forsamling hvis jeg står, men sitter jeg takler jeg det ikke, da blir jeg rød og svetter i hendene.
Alt jeg sier reflektere jeg gang på gang i holde mitt og tenker «hvorfor sa jeg det, det var sikkert kjempe teit/dumt, nå tenker sikkert de sånn og sånn« jeg ønsker og kunne si og gjøre ting uten og måtte «angre« etterpå.

Men nå skal jeg jobbe hardt mot dette. jeg fikk barn når jeg var 19 og føler folk må fortelle meg hvor dumt det var osv. da unnskylder jeg ofte med at jeg er med barnefaren enda da, eller andre dumme ting. jeg er Stolt av barnet mitt og trenger ingen unnskyldninger på hvorfor jeg gjorde som jeg gjorde. Jeg ønsker heller ikke at han skal få min dårlige selvtillit.
-noen tips om hvordan jeg kan utvikle slik at han får bra selvtillit?

Du sier at man skal gå tilbake til barndommen, men jeg føler egentlig at jeg er i barndommen enda. Jeg føler at alle er bedre enn meg. Noen ganger sier jeg stygge ting om meg selv, bare for at noen skal si i mot meg og være uenig med meg. Noen ganger trenger jeg å få bekreftet at det jeg tenker om meg ikke alltid er sannheten.

burde jeg gjøre det som står her , eller trenger jeg annen hjelp ?